Statsminister Alexis Tsipras skal avholde folkeavstemning for å håndtere krisen i Hellas. Antikkens greske ledere hadde nok gått direkte til et orakel.
Oraklet i Delfi er et fenomen som er relativt godt kjent i den vestlige kulturkrets. Det er imidlertid flere forhold som spiller inn når Delfi i dag fremstår som et viktig verdensarvsted. For det første har stedet en lang og spennende historie preget både av stadige kriger og fremveksten av et enestående senter for kultur og religionsutøvelse. Dertil kommer at Delfi i dag må sies å være det mest helhetlige av slike anlegg i Hellas. Både stadion og amfiteater er godt bevart. Av Apollon-tempelet og andre sakrale bygninger er riktig nok ikke stort mer enn grunnmurene igjen, men det er nok til at man kan danne seg et bilde av hvordan stedet fortonet seg i storhetstiden. Dette bildet kan også utfylles av greske forfatteres malende skildringer av bygninger, skulpturer og verdifulle gjenstander av edle metaller.
Arkeologisk forskning har vist at området omkring Delfi var bebodd allerede i mykensk tid (14. – 11. århundre f. Kr.) og at det ble kalt Pytho. Her dyrket man jordgudinnen Gaia i en grotte. Hun skal ha vært den første spåkvinnen her, etterfulgt av to døtre. Gaias sønn, den forferdelige dragen Python, voktet stedet. Hit kom lysguden Apollon; han drepte dragen i en fryktelig kamp. Etter det ble Apollon enehersker over det populære oraklet i Delfi. Mot slutten av 7. århundre f. Kr. ble de første templer av stein reist, de var viet til Apollon og Athene.
Det eksisterer imidlertid også en annen myte om hvordan orakelstedet ble etablert. Det fortelles at guden Zevs ønsket å finne jordens midtpunkt. Han sendte da ut to ørner fra hver sin side av jorden. Fuglene møttes i Delfi, hvor man mente å kunne lokalisere verdens navle. Under fundamentet til Apollon-tempelet har man da også funnet en navle av stein fra 100-tallet som trolig er en kopi av den opprinnelige omfalos-steinen som har stått i tempelets indre. Den kan nå beskues i Delfis museum sammen med bl.a. en fantastisk bronsestatue av en ung seierherre fra ca. 470 f. Kr.
Det var mange orakler i det gamle Hellas, der tegntydere kunne formidle gudenes svar på spørsmål av typen ja-nei. Den aller enkleste form for tegn fra gudeverdenen fikk man ved loddtrekning. Man fylte en urne med like mange sorte og hvite bønner. En person med bind for øynene trakk opp en bønne. Var den hvit, var svaret ja, mens sort ga negativt resultat. Det som ga Delfi forrang fremfor de andre oraklene, var at Apollons spåkvinne i Delfi, Pythia, ga mer komplekse svar; de var imidlertid ofte tvetydige. Historikeren Herodot forteller at kong Krøsos av Lydia spurte oraklet om han skulle angripe perserriket. Oraklet svarte at dersom han gikk over grenseelven Halys, ville et stort rike gå under. Krøsos trodde det var et klarsignal for å gå til angrep, men det var hans eget rike som fikk unngjelde.
Det var mange ritualer knyttet til oraklets virksomhet. I Apollons tempel brant en evig ild som ble passet på av bondekvinner fra Delfi. De skulle være over 50 år gamle og leve i sølibat. Blant disse kvinnene pekte prestene ut de som skulle gjøre tjeneste som Pythia. Opprinnelig trådte Pythia frem bare på Apollons fødselsdag, men etter hvert ble det åpnet for spørsmål den syvende dag i hver måned med unntak av de tre vintermånedene. Når pågangen var stor, var det tre kvinner som avløste hverandre. Etter renselse og ofringer fikk den besøkende tre inn i et spesielt rom. Bak et forheng satt Pythia på en trebenet taburett. En prest, som hadde fått den besøkendes spørsmål på forhånd, fremførte så spørsmålet til Pythia. Spåkvinnen svarte med en usammenhengende babling. Hun var i en slags transetilstand, men man vet ikke sikkert om det var giftige gasser, blader eller en spesiell drikk som satte henne i denne tilstanden. Spåkvinnens «tungetale» ble så tolket av prestene i verseform. Etter hvert ble Delfi konsultert i alle viktige spørsmål. Statslederne mente det var lettere å gjennomføre tiltak hvis man kunne vise til positive tegn fra gudene via orakelet.
Delfi ble aldri noen stor by, selv i det 4. århundre f. Kr. hadde Delfi ikke mer enn 700 borgere. Sin politiske betydning fikk Delfi da et forbund av stater la sitt hovedsete her med et råd som etter hvert tok over forvaltningen av den hellige byen. I 582 f. Kr. ble de første pythiske leker avviklet til minne om Apollons seier over Pythos. Senere ble disse lekene arrangert hvert fjerde år. Det ble konkurrert i idrett, kunst og musikk. Bygningene ble etter hvert fylt med gaver fra byer eller borgere som hadde søkt råd hos oraklet. Flere byer hadde egne bygninger med offergaver til gudene på stedet. I tidens løp ble det utkjempet flere hellige kriger for å vinne kontroll over rikdommene og oraklet. Den siste av disse krigene endte med at Filip av Makedonia vant en avgjørende seier i 338 f. Kr.
Fra 191 f. Kr. sto Delfi under romersk styre. I året 86 f. Kr. ble Delfi plyndret av general Sulla. Den beryktede keiser Nero skal i sin tur ha ført 500 statuer fra Delfi til Roma for å pynte opp den romerske hovedstaden. Det fortelles at det siste orakelsvaret gikk til den bysantinske keiser Julian Apostata. Han holdt på de gamle gudene, men orakelet meddelte ham at Apollons og oraklets tid var forbi. På 390-tallet bestemte keiser Theodosius at alle templer skulle lukkes og alle hedenske kulter forbys. Det at kristendommen ble rikets eneste religion, ga oraklet i Delfi dødsstøtet.