De fleste «moderne» mennesker er besatt av tid. Det er besynderlig siden tid er en ren konstruksjon som kan forandres eller fjernes ved tenkning.
Hva er klokken i Oulu? Eller i Ulan Bator eller på Nordpolen? Finnes det tid på sola, på månen eller i universet? Det er ikke noe fysisk prinsipp som danner grunnlag for vår oppfatning av tid, men kanskje finnes det en sammenheng mellom tid og sted; romtid? Begrepet oppsto med Einsteins spesielle relativitetsteori.
Noen er slaver av tiden. Slavedriveren er menneskeskapt og kalles klokke. Slaveriet startet med den transkontinentale jernbanen i USA som fordret synkronisering på tvers av kontinentet. I dag, 150 år senere, er vi alle synkronisert i det globale internettet der alt tikker i takt i internett-tid.
Tid brukes til å registrere rekkefølgen av hendelser. I fysikken brukes tid for å beregne hastighet og akselerasjon.
I femti år har ett sekund vært definert som 9192631770 svingninger mellom to energinivå i et cesium-atom. Den minste tidsenhet som gir mening er Planck-tid (5.391*10–44 sekund). Det er tiden et foton bruker på å tilbakelegge en Planck-lengde. Måling av tid er like meningsløst som tiden selv, men en tilværelse uten tid kan synes besværlig.
Men det er ikke tiden i seg selv som har betydning for oss. Det viktige er hvordan vi velger å bruke vår oppmerksomhet.
Bruk av tid uten oppmerksomhet er verdiløst. De som sitter i samme rom uten å kommunisere sløser med sin oppmerksomhet. Mange sitter i viktige møter, i strategi- og fusjonsmøter, der det skvaldres uten at noen lytter. Monologene dominerer, og intet skjer hverken før, under eller etter møtet. Det er oppmerksomhet i oppriktig dialog som gir mening og verdi for deg selv og for andre.
Når vi bruker oppmerksomhet på egne tanker, følelser og sinnsbevegelser kaller vi det selvrefleksjon. Det kan gi mange spennende opplevelser, og de er helt gratis.
Oppmerksomhet og tid eksisterer kun i nuet, mens fremtid og fortid eksisterer ikke, slik Herman Wildenvey uttrykte det poetisk:
I morgen heter vårt i dag - i går,
og all vår fremtid heter fortid siden,men det forklarer at
hvert nu vi når
er selve evigheten midt i tiden.
Vi kan ha minner om fortid, oppfatning av nåtid og planer for fremtiden. Minner bearbeides ubevisst, de spiller en vesentlig rolle for kreativitet, beslutninger og handlinger. Blaise Pascal skrev: «Enhver som gransker sine tanker, vil finne dem opptatt med fortiden eller fremtiden. Vi tenker knapt på nåtiden, og hvis vi gjør det, er det kun for å kaste lys på våre planer for fremtiden».
Den første som påpekte oppmerksomhetens betydning var Herbert Simon som i 1969 skrev om oppmerksomhet som den knappe ressurs i et samfunn der det er overflod av informasjon («Designing organizations for an information-rich world»). Han sa: «Det er åpenbart hva informasjon forbruker: den forbruker oppmerksomhet hos mottakerne. Dermed vil informasjonsrikdom skape oppmerksomhetsmangel, og et behov for å bruke oppmerksomhet effektivt i overfloden av informasjonskilder som kan forbruke den».
Evnen til oppmerksomhet er jevnt fordelt, vi har alle omtrent like mye. Vi har denne evnen hele livet, og vi kan bruke den som vi selv vil. Men det finnes oppmerksomhetstyver, både i arbeidslivet og privat; meningsløse møter, byråkratiske rundskriv, nytteløs rapportering, epost og asosiale medier, tanketomme fjernsynsprogrammer, bilkøer, shopping. Listen er uendelig. Det viktigste er å velge hva man ikke vil bruke sin oppmerksomhet på.
Stadig flere streber etter å tiltrekke seg oppmerksomhet og dermed beslaglegge andres. Det kan være politikere, klovner, skuespillere, sjefer og byråkrater, selvsentrerte artister og forskere. Se på meg, se på meg! Pådriveren er media som skaper sirkus uten substans. De måler alt i kvantitet, leser- og seertall er målestokken. Storm P. ymtet: «Det blir vanskeligere og vanskeligere å være klovn, slik som folk er nå til dags».
De som klager over mangel på tid, skal vite at de har akkurat like mange timer i døgnet som Helen Keller, Louis Pasteur, Michelangelo, Moder Teresa og Albert Einstein hadde.
Den danske filosofen Søren Kierkegaard så det slik: «Av alle latterlige ting er ingen så latterlig som å ha det travelt». Han forsto at tiden ikke går, men kommer i ubegrensede mengder.
Det viktigste man kan bruke sin oppmerksomhet på, er å utfolde sine evner til å skape verdier for seg selv og for andre. Da er mennesket lykkelig og tilfreds.
Altfor mange bruker tid på å kjøpe ting de ikke har behov for, ting uten nytteverdi. Menneskenes rikdom er større enn den noen gang har vært. Det er bokstavelig talt nok til alle, slik Mahatma Gandhi har sagt: «The world has enough for everyone's need, but not enough for everyone's greed.» Ulikhetene mellom fattig og rik fortsetter å øke; verdens 300 rikeste personer eier nå like mye som de fattigste 3 milliarder. Oxfam International viste nylig denne groteske skjevheten.
IBM hadde for hundre år siden et enkelt, men krevende motto: «Think». Daværende toppsjef Thomas J. Watson forklarte det slik: «Vi må undersøke ved å lese, lytte, diskutere, observere, og tenke. Vi kan ikke forsømme noen av disse måtene for undersøkelse. Problemet for de fleste av oss er at vi svikter på den siste – tenkning – fordi det er slitsomt å tenke».
Vi kan alle slutte med å være så opptatt av å måle prestasjoner, og heller bruke vår oppmerksomhet på å tenke grundig, og bidra til å gjenopplive denne forsømte, men svært nyttige øvelsen.