Den latin-amerikanske forfatteren Augusto Monteroso har skrevet en kort novelle: «When he woke up, the dinosaur was still there.»
Den tvetydige novellen er tolket til å handle om militærdiktaturer, og mennesker som våknet opp til hver dag som et pågående mareritt med dinosaurer de aldri ble kvitt.
USA og Cuba skal nå opprette ambassader og diplomatiske forbindelser seg i mellom. Barack Obama ønsker å gå inn i historien som presidenten som løste opp den fastlåste situasjonen med Cuba. Han kan komme til å erfare at når han går av som president vil det stå en glisende dinosaur ved sengen hans hver morgen. Dinosauren i form av det totalitære diktaturet som han så sterkt undervurderte den strategiske sluheten til, og som han ble utmanøvrert av, viste seg kanskje å komme styrket ut av den endringen i USAs politikk hans administrasjon var arkitekt for. Kritikere mener Obama har gitt veldig mye i forhandlingene med Raul Castro, uten å oppnå annet enn kosmetiske konsesjoner i forhold til demokrati, menneskerettigheter, frigivelse av politiske fanger og behandling av opposisjonelle. Kunne Obama ha stilt krav om også en opptining mellom cubanske totalitære styresmakter og en demokratisk, pasifistisk opposisjon og en undertrykket befolkning, før han ga Castro-regimet det de ville ha i forhandlingene?
Raul Castro har så langt fått det som han vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene. Lederen for det totalitære diktaturet forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter.
USAs regjering kan hevdes å ha plassert «ballen» på regimets «banehalvdel». Obamas strategi kan forsvares ved å hevde at han ved å stille så godt som ingen krav overfor Castro-regimet, så kan ikke selv «hardlinerne» skylde på USA. Regimet kan antas å måtte bli ansvarliggjort for de manglende forbedringer i livskår utålmodige cubanere vil gjøre seg forhåpninger om i umiddelbar fremtid.
De fastfrosne relasjonene mellom USA og Cuba er nok blitt løst opp på statsledernivå. Forholdet på Cuba mellom styresmakter og befolkning har ikke opplevd noen opptining. I 2014 foretok regimet 9000 kortvarige arrestasjoner, ofte ledsaget av brudd på menneskerettigheter, brutalitet og vold. Siden desember har regimet foretatt 3000 kortvarige politisk motiverte arrestasjoner. Cuba har fremdeles politiske fanger, og Røde Kors og andre internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner får ikke tilgang til dem.
Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. De har skrevet et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger på Cuba. Noen av dem har straffer på opptil 20 år. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Mange politiske fanger er tilsynelatende arrestert for økonomiske forbrytelser. Det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.
Lovforslaget menneskerettsaktivister har samlet seg om, vil forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser.
Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess. USAs president kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet. Obama forventes å ville besøke Cuba før han går av som president, men antageligvis etter den amerikanske presidentvalgkampen. Obama hevdet at USA forbeholder seg retten til å kritisere styresmakter på Cuba når USA finner det riktig. Har Obama likevel bundet seg til en strategi for resten av presidentperioden der USAs regjering i realiteten ikke stiller krav til Castro-regimet? Eller er Obama utmanøvrert av de slue brødrene Castro?
Søndag 5. juli ble 80 deltakere i Kvinner i Hvitts marsjer arrestert. Antonio Rodiles ble slått helseløs, og måtte på sykehus. Castro-regimet behandlet i forkant av møtet i Panama i april opposisjonen forsiktig for å unngå negativ presse. I etterkant av Det Pan-Amerikanske Forbunds møte har opposisjonelle organisasjoner, blant dem Kvinner i Hvitt, opplevd flere vilkårlige arrestasjoner, mer brutalitet og mer vold fra styresmaktene. Kunne fredsprisvinner Obama ha stilt krav om at den kristne, pasifistiske opposisjonelle organisasjonen kunne fått lov å arrangere sine ukentlige, fredelige marsjer hver søndag etter gudstjeneste i en rekke byer og tettsteder uten å bli utsatt for vilkårlige arrestasjoner, trakassering, vold og brutalitet fra regimet?
«Da han våknet, var dinosauren fortsatt i rommet.»