«Vi har et langt lerret å bleke» når det gjelder eldreomsorg i Trondheim. Utrykket ble ofte brukt av min mor når noe tok tid og var vanskelig å få til eller gjennomføre.
Som en dame med stor vilje og arbeidsevne greide hun som regel å få til det hun ville i en ganske begrenset ramme.
Som nyutdannet sykepleier i 1982 hadde jeg i løpet av studie-årene vært gjennom ulike praksisperioder. Min praksis-periode på et sykehjem her i byen gjorde allerede den gang sterkt inntrykk. Den gang var det langt flere på vakt enn i dag og det var arbeidsmoral og holdninger som den gang fikk meg til å steile. Dette var etter mitt syn den gang fullstendig ute av kurs: Du skulle så raskt du kunne sørge for pleie av flest mulig uten særlig omsorg og bli «ferdig» som man sa den gangen.
To unge studenter forsto at vi hadde en lang vei å gå. Den gang gjaldt det i hovedsak holdninger til menneskene vi skulle utøve hjelp og pleie til. Disse to studentene tok den gang fram klokka og tok tida som pleierne satt på «badet» og strikket og drakk kaffe og skravlet. I løpet av en arbeidsdag tok vi tiden pausen tok til over to timer. Vi bragte denne informasjonen videre til avdelingsleder som var ung og bevisst. Men hun hadde ikke mot til å gjøre noe med dette. Det var sterke krefter blant ufaglærte pleiere som hadde overtaket den gang.
Hvorfor nevner jeg dette når dagens situasjon handler om mangel på tid og mangel på pleiere? Jo fordi vi som helse-arbeidere godtar å jobbe i et høyt tempo uten tid til prat og nødvendig omsorg. Vi bretter opp ermene og står på. Vi tier når vi sier at det går bra med manglende ressurser på jobb fordi vi ikke orker å ta diskusjonen nok en gang. Og kanskje har nettopp måten det ble jobbet på den gangen vært med på å legge grunnlaget for nedbemanningen i helsesektoren med å skulle greie å gjøre jobben så raskt vi kunne. Vi fikk den gang på 80-90-tallet «gleden» av å være med på et stoppeklokkeprosjekt: Tiden vi brukte på et stell ble nøye registrert og likeså mange andre oppgaver. Omsorg og prat ble ikke registrert. Så gikk man til verks og vi ble gradvis færre og færre på jobb. Deretter kom avvikskulturen inn som en selvmotsigelse mot kommunens nedskjæringer over mange år.
I dag kan man omtrent ikke være på en vakt uten å skrive avvik. Dette gjelder tidsbruk på et fullstendig stell, medisiner som gis til feil tid og dose, glemmes eller lister som ikke er oppdatert. Det mangler signaturer både fra lege og sykepleier. Pasienter får for lite mat fordi vi ikke kan ta oss nok tid til å gi mat. Det ryddes ikke etter stell, det er skittent og det er avføring på gulv. Pasienter faller og slår seg så det gnistrer. Demente gamle går ut, roter seg bort, faller. Blir liggende lenge før de blir oppdaget. Stadig økende utagerende adferd blant mange blir ofte utløst av uro og utrygghet og manglende ressurser. Jeg kan bare fortsette å nevne alt man gjør i løpet av
en dag.
Holdningene og arbeidsmoralen er nok en annen i dag enn på 80-tallet, men det er ingen god holdning å godta å jobbe på denne måten. Avvikskulturen er blitt et paradoks: Vi arbeider i for høyt tempo og med for mange oppgaver i løpet av en arbeidsdag, og beskjeden er: Skriv og meld avvik! En arbeidskultur som bifaller avvik som regelen er ikke bare god - den kan også bli en sovepute.
Om en bro faller sammen blir dette gransket nøye og bygge konstruksjonen blir endret. Om en pasient får feil medisin eller manglende oppfølging, skjer det lite annet enn at det meldes som avvik. Personalet «tvinges» til å skynde seg og da skjer også feil.
Ledere og politikere: Vi har skrevet avvik i mange år nå og gitt stadig informasjon om situasjonen. Utallige situasjoner er ikke nedskrevet. Det går ikke mange uker mellom presseoppslag. Vi leser om politikernes frustrasjon og at dere er opprørt, men det er dere selv som med stoppeklokker har lagt grunnlaget for situasjonen og alltid pisket de ansatte fram med oppfordring om å jobbe raskt.
I tillegg har mange støttefunksjoner forsvunnet opp gjennom årene, og dermed lagt mange flere arbeidsoppgaver på pleiernes skuldre. Hvorfor forstår dere ennå ikke etter alle disse årene at til dette trengs det tid og flere stillinger og 100 prosentstillinger slik at det kan bli kontinuitet i arbeidet? Hvorfor holder ikke pleierne ut å arbeide full jobb? Hvorfor blir dette «lerretet» bare lengre og verre for hver dag?
Dersom pleierne hadde brukt den tiden det tar å utøve god pleie med ro og omsorg, hadde situasjonen krevd umiddelbar handling!
I dag jobber jeg ikke i kommunen, men med eldre i sykehus og opplever også knapphet på tid og ressurser.
Men mange år i kommunens tjeneste i nettopp den perioden ressursene ble grundig trappet ned, har alltid fått frem tanker om hvorfor vi står der vi gjør. I sykehuset opplever vi også både pårørende og pasienters frustrasjon og opplevelse over manglende kommunal omsorg og trygghet.
I motsetning til politikerne er jeg ikke glad for avvikene, men ser nødvendigheten. Jeg har fulgt denne «trenden» i et langt sykepleieliv og ser hvor langt «lerret» vi ennå har. Som pleiere bør vi også se litt på oss selv og faktisk si noe om at vi har brettet opp ermene lenge nok. Hendene er ikke varme og vi er hverken Florence eller engler. Vi er mennesker og vi skal også greie dette arbeidet i et langt yrkesliv som i framtida vil bli enda lengre for den oppvoksende generasjon.