Sykefravær – akkurat no

I debatten om sykefravær i Norge snakkes det lite om sykefravær som et villet fenomen, et uttrykk for hvordan vi definerer eller ønsker oss velferdsstaten Norge – blant annet gjennom Folketrygdeloven, vår kollektive forsikringsordning. Fellesskapet har valgt å gi meg mulighet til å være syk uten å miste jobben – uten store konsekvenser for min egen økonomi. Jeg setter stor pris på dette godet, og jeg tenker at jeg må forvalte denne retten med ansvarlighet både overfor fellesskapet, som jeg er en del av, og meg selv.

I alle forsikringsordninger, privat eller offentlig, ligger det muligheter til misbruk eller feiltolkninger av lov og regelverk. Mine personlige interesser kan veie tyngre enn fellesskapets interesser når jeg opplever behov for fravær fra jobb. Risikoen for at vi kan ødelegge et gode, øker når mange nok av oss misbruker eller mistolker de plikter og rettigheter vi har som medlemmer av fellesskapet. Det er særlig fraværsbehov av sosiale årsaker som skaper det Sintef (2013) omtaler som det potensielt unødvendige sykefraværet. Ikke nødvendigvis unødvendig ut fra mine personlige behov, men unødvendig i fellesskapets perspektiv.

Folketrygdeloven er, med noen unntak, relativt tydelig på at sosiale årsaker ikke gir rett til sykepenger. I et helt liv er psykiske plager og ubehag like normalt som psykisk velvære, og tilstandene påvirkes sterkt av det sosiale livet vi lever – på og utenfor jobb. Vi kan skille oss, stå i konflikter, oppleve sorg og ha krevende omsorgsoppgaver, men slike vanskelige livssitua-sjoner gir ikke automatisk rett til sykepenger. Østlandsforskning (SOFAC 2013) har funn som indikerer at inntil 50 prosent av sykefraværet i Norge og Sverige skyldes sosiale årsaker. Det er et paradoks at vi på den ene siden har et tydelig og avgrensende lovverk og på den andre siden en sykmeldingspraksis som åpner opp der loven lukker. Selv politikere, som er strenge i rollen som lovgivere, kan være som folk flest i forståelsen av retten til sykepenger når livet er vanskeligere enn normalt. Sykefravær er altså både et individuelt og et kollektivt anliggende – et velferdsetisk dilemma som angår oss alle.

Sykefravær har blitt en kategori hvor vi plasserer både syke og friske – fordi vi ikke har et alternativ for friske mennesker med normale plager. Vi roter det altså litt til.

Sykefraværet i Trondheim kommune defineres som høyt, cirka 9,5 prosent, og det har vært stabilt på dette nivået de siste fem årene. Målsettingen er å komme ned på 8,8 prosent i 2016. For å nå denne målsett-ingen har Trondheim kommune, i tråd med ny forskning, en strategi for ikke å bidra til sykeliggjøring av dem som er friske. Det innebærer at ledelsen kommer i tidlig dialog med sine medarbeidere, blir et naturlig førstevalg foran fastlegen, som medmennesker, veiledere og problemløsere. Vi må finne andre løsninger for dem som er friske, og la de som er syke, få være syke med god samvittighet.

Et viktig tiltak er å dempe eller redusere de psykiske plagene, enten plagene skyldes jobb, privatlivet eller en kombinasjon av disse. Mange trenger hjelp til å kunne stå i- og komme seg ut av situasjoner hvor livet er vanskelig, når det psykiske ubehaget pusher grensene for hva vi tåler. Trondheim kommunes bedriftshelsetjeneste, Arbeidsmiljøenheten, tilbyr nå ledere og medarbeidere med psykiske plager et samtale- og veiledningstilbud, kalt Akkurat no. Dersom du opplever psykiske plager, er blitt sykmeldt eller står i fare for å bli det, kan du få inntil fem timer veiledning av kyndig personell. Hensikten med veiledningen er å bidra til problemløsning og forsterke mestring, slik at den enkelte står lettere i jobb eller kommer raskere tilbake. I dag har Arbeidsmiljøenheten i gjennomsnitt 20 nye «klienter» hver måned, cirka to prosent av alle ansatte i løpet av et år.

De foreløpige data viser en positiv retning. De som ikke er sykmeldt, melder om langt lavere risiko for å bli sykmeldt etter at Akkurat no-samtalene er avsluttet. Et flertall av dem som er sykmeldt, blir friskmeldte i løpet av samtalene, men ennå har vi ikke nok sikre data til å anslå hvilken betydning veiledningen har for friskmelding.

Akkurat no-tilbudet oppfyller helt klart et behov for dem som ikke får behandling i helsevesenet, men hvor en time out fra jobb likevel anses som det beste alternativet. Om det er arbeidsgivers, det offentliges, familiens eller nettverkets ansvar å hjelpe enkeltmennesker med forbigående psykiske plager, er et betimelig spørsmål. Å få behandling og sykepenger når vi er syke av medisinske årsaker – står ikke til diskusjon i vår velferdsstat. Spørsmålet er om staten skal legitimere en praksis vi allerede har. Statsråd Robert Eriksson har nå tatt til orde for at sorg kan bli gyldig grunn for sykmelding. Inntil videre får ansatte i Trondheim kommune med psykiske plager hjelp også fra arbeidsgiver.