Kun én av fire fattige har tilgang til psykisk helsehjelp. Når en humanitær krise inntreffer, blir situasjonen enda verre. Det finnes ingen helse uten psykisk helse.
Da jeg jobbet som psykolog i Doro flyktningleir i Sør-Sudan, ble jeg ført til ei stråhytte der en mann lå fastbundet. Mannen het Peter. Menneskene som hadde bundet ham, var familien hans, hans aller nærmeste. De bortvendte og tårevåte ansiktene fortalte meg at de var skamfulle og fortvilet over situasjonen.
Peter var en god ektemann, en omsorgsfull far og landsbyens beste snekker. Etter flukten fra Sudan hadde han bygget stråhytter til alle i familien. Men de siste månedene hadde Peter oppført seg stadig merkeligere. Familien merket at det gikk nedover med ham. Han ble irritabel og oppslukt av ideer som de ikke delte, merkelige oppfatninger om hvordan ting hang sammen omkring dem. Etter hvert kunne han få voldsomme raseriutbrudd, og han jaget landsbyungene unna dersom de kom for nære. Familien så at han ble oppfarende og uforutsigbar. Den lille dattera hans ble skremt. Kona tok med seg dattera og flyttet hjem til sin mor. Da Peter prøvde å sette fyr på ei hytte i leiren, bestemte familien seg for at det hadde gått for langt, og sterke onkler og fettere gikk sammen om å binde ham på hender og føtter. Peter hadde åpenbart psykiske problemer, men det var ingen andre enn Leger Uten Grenser der til å hjelpe ham.
Hvert år lanserer Leger Uten Grenser en liste over årets ti glemte kriser. I år er manglende tiltak for mental helse en av krisene. Rundt 450 millioner mennesker verden over har psykiske lidelser, og 85 prosent av dem lever i lav- eller mellominntektsland. I disse landene regner vi med at kun én av fire har tilgang til helsetjenester rettet mot psykiske vansker. Mangelen på psykisk helsevern skyldes i stor grad at det ikke utdannes nok helsepersonell med kompetanse på psykisk helse, nevrologiske lidelser og rusavhengighet. Barns psykiske helse er særlig underprioritert. Manglende kompetanse på psykiske lidelser gjør også at menneskene som lider, kan oppleve stigma, isolasjon, utestenging og i verste tilfelle grove overgrep. Symptomene deres blir sett som uforståelige eller uforutsigbare, og menneskene omkring dem vet ikke hvordan de kan hjelpe.
Peter hadde symptomer som samsvarer med diagnosen paranoid schizofreni, men først og fremst var han redd. Peter var redd for krigen han hadde flyktet fra, men som truet med å innhente ham, redd for at han aldri kom til å få se hjemlandet igjen. Peter var redd for bildene i hodet sitt, og stemmene han hørte, som ingen andre hører. Ikke minst var han redd for familien sin, som hadde rottet seg sammen mot ham og bundet ham fast i stråhytta. Peter ble skremt over sin egen oppførsel, det gjorde ham vondt å vite at han hadde vært oppfarende og aggressiv mot kona og dattera.
For millioner av mennesker som lever i fattigdom, innebærer en psykisk lidelse et liv preget av isolasjon, frykt, misbruk og vanskjøtsel. Når en epidemi, konflikt, naturkatastrofe eller annen humanitær krise inntreffer, kan situasjonen bli enda verre. I krig og naturkatastrofer er en av de vanligste diagnosene posttraumatisk stresslidelse. Mennesker søker hjelp for å håndtere traumatiske opplevelser: tap av familiemedlemmer, tap av hjem og eiendeler, å ha vært vitne til eller utsatt for brutal vold, å være rammet av dødelig sykdom. God følelsesmessig helse er ikke bare et mål i seg selv, men også avgjørende for å overleve og håndtere ekstremt vanskelige situasjoner. Angst og depresjon kan gjøre det umulig for folk å se håp, akkurat når de trenger å gjøre en innsats for seg selv og sin familie.
Psykisk hjelp kan bidra til at en tuberkulosepasient kommer seg gjennom en giftig og smertefull behandling, at en hivsmittet forelder mestrer frykten for å ta vare på sitt barn, eller at en mor som har mistet et av sine barn til underernæring, ikke gir opp de andre. For mennesker som er blitt tvunget på flukt, som ikke har noen ting igjen, kan denne støtten gi styrke til å ikke gi opp og til å fortsette å stille opp for sine nærmeste. Når utenriksminister Børge Brende og andre politikere vurderer hvordan de skal prioritere satsingsområder i bistand, vil jeg gjerne foreslå at psykisk helsehjelp får økt prioritet. Psykiske helseproblemer representerer en stor belastning som ofte vedvarer etter at den umiddelbare krisen er over. Derfor er det svært viktig at psykososial omsorg er en integrert del av innsatsen i en humanitær krise.
I de fleste tilfellene handler psykisk helsehjelp om å hjelpe lidende mennesker til å få høyere livskvalitet og å fungere bedre i hverdagen, men i ekstreme tilfeller kan hjelpen være livreddende. Hvert år velger 600000 mennesker i lav- og mellominntektsland å ta sine liv. De trenger hjelp og styrke til å ta et annet valg. Og tro meg, det nytter.
Peter kom jevnlig til samtaleterapi, og han fikk hjelp med å mestre stress og å håndtere stemmene han hørte. Seks måneder etter at jeg traff ham første gang, var det lite ved Peter som minnet om den nedbrutte mannen fra stråhytta. Kona var flyttet tilbake til ham, han klarte å ta vare på datteren sin, og de ventet barn nummer to. Selv om begge bekreftet at dette ikke hadde vært noen enkel periode, delte de håpet om en kronglete framtid sammen. Og viktigst av alt: Peter var tilbake i lønnet arbeid og kunne forsørge familien sin igjen.