Statsbudsjettet legges frem i dag. Ute i verden er det økonomiske krisetider.
Hva kan vi forvente oss i årene som kommer? Sykliske kriser? Variasjoner over gamle tema? Burde vi heller spørre oss selv: Er økonomisk vekst, slik vi er vant til, noe som tilhører fortiden?
Økonomer flest mener fortsatt at en evig økonomisk vekst er nødvendig. Og mulig. Vekst vil selvsagt fortsatt skje, slik det gjør i BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) og i store selskap og regioner. Men det vil i tiltagende grad skje på bekostning av andre. Vi snakker kanskje heller om relativ vekst; et nullsum-spill med en mindre pott til fordeling enn før.
Begrensninger i naturmiljøet
Men vi, folk flest, tenker heller at når den nåværende krisen er løst om noen år, så kan vel alle få vekst igjen? Men da glemmer vi tre faktorer som vanskeliggjør en kick-start på de finansielle systemene:
1) En vedvarende uttømming av viktige naturresurser.
2) De store negative miljøomkostningene ved utvinning og bruk av flere av disse ressursene, særlig i form av global oppvarming, tap av artsmangfold og produktiv matjord.
3) Finansielle problemer pga at bank-, penge- og investorvirksomheter ikke klarer å tilpasse seg til økt ressursknapphet og økte miljøkostnader, samt svak håndtering av den stadig økende gjelden, i en periode med mindre økonomisk vekst.
I gamle dager gikk den økonomiske utviklingen sakte, det var først med oljen det begynte å ta av. Så avhengige som vi er av de begrensede ressursene som fossile energikilder er, til tross for nye funn, gjør at det å tro på evig økonomisk vekst kan bli å narre oss selv. Ville det ikke være mer realistisk å begynne å få på plass ”support” som kan få livet i en ikkevoksende økonomi til å fungere? Det vil i så fall kreve endringer i finanssektoren, innen matproduksjon og i transportsystemer.
Med fossile energistrømmer har vi de siste 150 årene fått en rask økonomisk ekspansjon, ca 3 prosent årlig, og økonomiske planleggere har etter hvert tatt dette for gitt. Finansielle systemer har internalisert forventninger til vekst som en lovnad om profitt på investeringer. Derfor investerer de fleste av oss forventingsfullt i aksjemarkedet. Fordi markedsøkonomier er suverene. De er flinke til å belønne innovasjon og flinke til å finne substitutter. Blir det lite av én innsatsfaktor, går prisen opp og det skaper insentiver for substitutter. Blir olje for dyrt, vil vi lage drivstoff fra kull, eller andre ting. Det er magien i det frie markedet.
Men ikke alt har et egnet substitutt. Eller kanskje substituttet er for dyrt, eller det fungerer dårlig. Eller det tar for lang tid å produsere (i forhold til å begrense klimaendringene til to grader). Når det gjelder effektivitet vil det også være grenser vi ikke kan sprenge, og vi vil få mindre og mindre gevinst. Dessuten vil vi heller ikke klare å ’outsource’ all vår produksjon til lavkostland. Vi kan ikke forvente at folk vil produsere våre billige varer til en slik og ingenting i all evighet.
Kinas økonomi har voks med ca åtte prosent årlig de siste 20 årene, og blir doblet hvert tiende år. Landet bruker mer enn dobbelt så mye kull som for ti år siden. De øker stadig forbruket av jern og olje. Landet har fire ganger så mange motorveier og fem ganger så mange biler som for kort tid tilbake. Hvor mange doblinger kan Kina klare før de har brukt opp tilgjengelige ressurser? De ruster opp marinen sin og krever eiendomsretten til flere øyer, med mineralressurser. I Afrika er Kina inne og kjøper opp land, i likhet med andre stater, i en hard konkurranse om god matjord.
Kina er ikke annerledes enn oss andre. Også deres vekst krever mer produksjon, mer handel, mer transport og mer energi. Hele systemet er bundet opp i vekst. En brems fører til sosial uro, politisk omveltning og fare for vold.
Jeg innser at dette høres depressivt ut. Men slutten på økonomisk vekst i tradisjonell forstand betyr ikke at vi har nådd slutten på kvalitative forbedringer i våre liv. Det finne heldigvis økologiske økonomer og andre alternative skoler som analyserer naturens begrensninger, og de har ideer og tanker om det som kommer. Vi trenger uansett en allmenn debatt om hvordan samfunn kan trives og virke innenfor planetens budsjett for bærekraftig uttak av ressurser.
Det vil fortsatt innebære utvikling av praktiske ferdigheter, kulturelle uttrykk, og lavkarbonteknologi. Kanskje samfunn uten vekst som evig fetisj vil gi mindre stress, mer lykke og mer kontakt med hverandre og oss selv? Tradisjonell vekst skaper dynamikk og muligheter. Men det skaper også mer konkurranse, vinnere og tapere og mer ulikhet. Fra forskning vet vi at det igjen fører til sosiale og psykologiske omkostninger og ofte mindre solidariske nærmiljø. Kanskje vi i stedet for å strebe etter mer, må vi strebe etter bedre? Hva kan gi bedre livskvalitet uten mer konsum? La oss derfor få en bred debatt for å redefinere vekstbegrepet. Og for å redde klimaet. Det kan til og med være gøy! Men først må vi vel klage fra oss på for lite penger i statsbudsjettet?