Rødgrønn eller borgerlig?

Jeg har så klart tenkt å bidra til å forhindre en borgerlig regjering, men på veien dit kan det jo være interessant å få noen avklaringer på hva slags politikk de borgerlige tenker å føre. Med FNs 67. generalforsamling som bakteppe er det spesielt interessant å gjøre et dypdykk i utenrikspolitikken.Så her er noen utfordringer til mine borgerlige kolleger:

1. FN. En skal ikke mange årene bakover i tid da Erna Solberg kritiserte begrepet «en FN-ledet verdensorden». For meg er ikke et sterkt FN en spøk, men en garanti for en rettferdig verdensorden, fredelige løsninger på konflikter, og at også små stater som Norge skal kunne være trygge og bli hørt. Høyres nye programforslag sier svært lite om FN. Frp er ikke kjent som særlig FN-vennlige. Så hvilke endringer ser høyresida for seg om de kommer til makta? Vil de kutte i Norges bidrag til FN? Høyre ønsker at Norge lojalt skal stille opp i Nato-operasjoner. Betyr det at en borgerlig regjering vil prioritere Nato-operasjoner foran FNs fredsbevarende oppdrag? Og vil en borgerlig regjering tale palestinernes sak i FN? Dette er viktige spørsmål. For mens mer enn hundretusenvis av nordmenn demonstrerte mot krigen i Irak, sendte de borgerlige soldater dit, og Høyres partileder sendte begeistrede meldinger fra republikanernes landsmøte. SV vil ikke ha en slik utenrikspolitikk. Vi vil være en uavhengig stemme, trygt forankret i folkeretten.

2. Kvinner og likestilling. Norge bemerker seg på den internasjonale arenaen med vårt engasjement for kvinners rettigheter. Utviklingsminister Heikki Holmås løfter fram likestilling som en hovedsatsing, og utenriksminister Espen Barth Eide snakket kraftfullt om kvinners rettigheter i sitt innlegg til FNs generalforsamling nå nylig. Norge øker støtten til FNs befolkningsfond med 30 millioner neste år, som har som hovedoppgave å sikre kvinners rettigheter og reproduktive helse. For det er en av de viktige kampsakene internasjonalt nå.

I mange deler av verden er det ikke bare slik at kvinner diskrimineres mht. retten til eierskap, arv, og politiske rettigheter. Kroppen deres eies også av patriarkalske samfunn. Seksualisert vold er et voldsomt problem som ikke alle land anerkjenner som et politisk problem. Bruk av voldtekt som virkemiddel i krig er omsider blitt anerkjent som en del av voldshandlingene som FNs fredsbevarende styrker har rett og plikt til å gripe inn mot. Så langt regner jeg med det er bred enighet i Norge. Men kampen for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter forutsetter også et klart og tydelig standpunkt for kvinners rett til selvbestemt abort. Hva vil en borgerlig regjering gjøre her? Vil en utenriksminister fra Krf ta et tak for kvinners rett til selv å bestemme ikke bare når de skal ha barn, men når de ikke skal ha barn? Eller vil de alliere seg med vatikanet, islamister og konservative krefter som ønsker å innskrenke kvinners selvbestemmelse?

Frp ønsket i år å kutte over 100 millioner kroner i støtte til FNs arbeid med kvinners reproduktive rettigheter. Og selv Høyre har greid å skape forvirring om sitt syn på selvbestemt abort i sitt nye programforslag. Hva vil forandre seg på likestillingsfronten med en borgerlig regjering?

3. Fordeling. EU er i økonomisk nedsmelting, og nå må vanlige mennesker betale regninga. På 90-tallet sto høyreorientert økonomisk tenkning sterkt i verdenssamfunnet, og det holdt på å fullstendig ødelegge flere land. For eksempel måtte en rekke land selge felleseiendommen og privatisere velferdsordninger for å få hjelp. Land som Haiti ble sterkt rammet av de rådende økonomiske ideene, og tusenvis av mennesker mistet livsgrunnlaget sitt. Nå gjennomføres ideologisk liknende prosjekter i Europa, der pensjonister, ungdommer og offentlige ansatte må betale for finanskapitalistenes utskeielser.

Det er fristende å minne om at det ikke er lenge siden Høyre mente Norge ville være bedre tjent med å innføre euroen. Nikolai Astrup fra Høyre uttalte at det ville kreve større budsjettdisiplin enn vi utviser i Norge. Det er vanskelig å tolke det på noen annen måte enn at Høyre mener Norge kunne hatt godt av litt kutt i velferdsordningene (det demonstrerte de jo godt sist de styrte landet). Det ulmer i norsk fagbevegelse, og stadig flere i Norge er bekymret over hvordan EU presser nyliberal politikk på oss med nye regler om privatisering og frislipp, som i postdirektivet og vikarbyrådirektivet.

Vi trenger en regjering som er villig til å ta disse kampene. Da trengs en sterkere venstreside, og ikke en borgerlig regjering på EU-autopilot. Det samme kan sies om fordeling internasjonalt. Vi mener sterke sivilsamfunn, fagforeninger og god fordelingspolitikk må til for å bygge sterke og rike samfunn. Økonomisk vekst alene er ikke nok, om noen få stikker av med hele gevinsten. Vil de borgerlige ha like sterkt fokus på arbeiderrettigheter, skatt, korrupsjonsbekjempelse og jevn fordeling av økonomiske goder, som det Heikki Holmås og SV har varslet? Noen av de største seirene til den rød-grønne regjeringen ligger i utenrikspolitikken: Kampen mot atomvåpen. Regnskogsatsingen. Støtten til palestinerne i kampen for en egen, fri stat. Delelinjeavtalen med russerne, og økt fokus på nordområdene. Kampen for kvinners rettigheter internasjonalt, og tydelig krav om at norske militæroperasjoner i utlandet må ha FN-mandat. Det er på tide at de borgerlige forteller litt om hva de vil endre på, skulle de komme til makten. I mellomtiden vil jeg gjøre alt jeg kan for å sikre rød-grønt gjenvalg. For det er ikke bare viktig for Norge.