Norge ligger i dag på 10. plass på listen over de størstefiskeriproduserende land. At Norge skal bli den fremste sjømatnasjon i verdenbetyr ikke nødvendigvis å være den største, men noen trinns klatring må davisjonen innebære. I dag er det stor avstand i volum mellom de forskjelligfiskeproduserende land. Kina innehar førsteplassen med sine over 40 millionertonn årlig, og spranget ned til Norge med sine 3,5 millioner tonn, er betydelig(fiskeri og oppdrett samlet).
I sammenligning med Kina, som stort sett spiser all fisken selv, er Norge envesentlig aktør globalt innen eksport av fisk. For å synliggjøre hva 3,5million tonn er i antall måltider så blir volumet i kilo 3,5 milliarder. Siervi at et menneske trenger daglig tilførsel av 0,5 kg proteiner og fett, såblir den norske sjømaten nok til 7 milliarder dagsbehov. Dekker vi opp et langtnok bord kan vi derfor be hele verdens befolkning til bords en hel dag. Ingenkan derfor med tyngde hevde at norsk fiskeri og havbruk ikke er viktig og børavvikles.
Årets ringvirkningsanalyse fra Sintef viser at sjømatnæringen i Norge i 2010skapte i alt 44.000 årsverk. 25.000 av disse var direkte knyttet til næringamens 19.000 årsverk er skapt av ringvirkninger. Oversikten viser oss at forhvert årsverk direkte knyttet til næringa skapes 0,81 årsverk i det øvrigenæringsliv.
Næringas økonomiske bidrag til samfunnet i 2010 var opp ca6 millarder fra året før, og utgjorde 46,5 milliarder. Av dette beløpet kommer18,3 milliarder fra ringvirkninger. For hver krone som skapes i næringaskjerneaktivitet skapes det 66 øre i det øvrige næringsliv. Dette viser næringasbetydning som samfunnsbygger og hvilket potensiale den kan ha på lang sikt nåren gang oljealderen tar slutt. Vi snakker om en næring som har «evighetens lys»over seg så lenge utviklingen styres av både rasjonalitet og bærekraft.
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges TekniskeVitenskapsakademi (NTVA) utnevnte i 2012 en arbeidsgruppe som skulle beregneverdiskapingen basert på produktive hav i 2050 (forrige gang de gjorde dettevar i 1999 og den gang traff de nesten innertier på verdiskaping). Verdien dekommer fram til denne gang, gitt rammebetingelser som gjør at næringa kanutvikles, er høy. I fullt alvor hevdes i rapporten at verdien er hele 500 milliarderkroner i år 2050. Det skal innrømmes at det ikke bare er enkelt å regne segfram nærmere 40 år i tid, men selv om feilmarginen skulle være stor snakker vifortsatt om betydelige verdier. Dessuten; hadde noen trodd på en slikarbeidsgruppe om den i 1972 hadde framsatt tall som viste en produksjon pånærmere 1,2 million tonn oppdrettslaks i 2012, 40 år senere? Neppe, og det erpoenget.
Visjoner, beregninger og framtidsbetraktninger er alle gode verktøy for åkunne sette rett fokus og få tingene i riktig perspektiv. Dette er viktig, mendet finnes noe som er langt viktigere; det å kunne få lov til å utviklenæringa. Det er absolutt nødvendig at det utvises politisk mot, slik at detblir gitt rammebetingelser som gir mulighet til fortsatt vekst. Siden våre villefiskebestander i dag stort sett nyttes fullt ut, er det altså innen oppdrettveksten i første rekke kan komme. Så enkelt, men så vanskelig.
Det hjelper ikke at det i regjeringskvartalet i Oslo boblerover av gode tanker og politiske ideer hvis forvalterne ikke blir instruert omå komme inn i samme båt. Vi må slutte å omgi oss med «neilover ogneimennnesker», da har vi kanskje en sjanse på å utvikle næringa slik viønsker. I bunn og grunn har Norge både et etisk og moralsk ansvar til å utnyttevåre naturgitte fordeler til produksjon av mat som verden trenger.
I verdiskapningsrapporten estimeres det at oppdrettsnæringa vil femdoble segfram mot år 2050. Skal vi ha en mulighet til å nå dette estimatet må det taspolitiske beslutninger som i første rekke tar opp si seg følgende forhold:
Vi ber ikke om så mye, vi ber bare om å få bruke littav Norges natur, og vi lover samtidig å ikke misbruke den. Får vi