Hun er nå snart 100 år, og jeg vil kalle henne Hanna. Jeg har lært noe hver gang jeg har møtt henne, og det gjelder både praksis og teori. Sist forklarte hun meg hvordan jeg bør lese en bok:
Først, sier Hanna, må du overgi deg til forfatteren og la deg bære fram av boka. Avgjørende for utbyttet av den passive overgivelse til boka er om den har noe som kan løfte og bevege deg. Det er denne delen av leseprosessen som skaper følelser og opplevelser, og som burde falle lett. Men kanskje ikke like lett for alle - vi kan ha med oss vaner fra arbeidsliv og yrke som har gjort oss for utålmodige.
Men i følge Hanna er altså dette ikke mer enn første del av prosessen, Så skal du selv i aktivitet ved å sette deg inn i forfatterens opplegg og vurdere tankene bak. Uten denne fasen vil lesning av boken ikke sette spor, - og det gjelder både skjønnlitteratur og fagbøker. Avgjørende for utbyttet av den aktive lesningen er i hvor stor grad det er noe å oppdage ved å søke etter konstruksjon og mening. Igjen kan altså utbyttet skyldes både forfatteren og deg. Fortsatt kan den aktive søken i seg selv være lærerik, men da er det din egen tenkning som gjør det..
I begge tilfelle vil resultatet være avhengig av deg, leseren, - om du er villig eller i stand til å bli løftet og fanget i den passive fasen - og om du er villig til å ta på deg andre del av Hannas oppdrag til leseren: selv å søke etter opplegg og plan og mening.
I følge Hanna bør også fagbøker leses kritisk, det gjelder innen vitenskap så vel som religion: Luthers katekisme skulle jeg i min ungdom ha lest slik Hanna anviser, så hadde jeg kanskje både forstått mer, og blitt mer realistisk i min kritikk av den i dag. Dels lot jeg meg ikke fange av fremstillingen, dels gjorde jeg ikke noe for å vurdere innholdet. Jeg hadde ikke lært å lese!
Det er hundre år siden Lida Earhart skrev om hvor viktig måten å lese på er for barn, og hvor viktig læringsmåten er for både utbytte og demokrati.
Barns læring har en blodig historie. Da de store russiske forfatterne Tolstoy og Dostojevskij reiste rundt i sentrale europeiske kulturer midt på 1800 tallet uttrykte de begge sin forferdelse over hvordan barn ble opplært: En kunne gå etter skrikene for å finne skolene, det var gjennom fysisk tukt læring skulle skje. Læring var ureflektert lystring og kopiering av lærer og lærebok, og lærere diskuterte om slag mot øre eller munn egnet seg best mot uoppmerksomhet og om slag med linjal egnet seg for salmevers.
Det tyvende århundre skulle bli barnas århundre hevdet den svenske forfatterinnen Ellen Key, i året 1900 – og en som bidro til dette var Lida Earhart gjennom sin bok «Teaching children to study» , så vidt jeg vet den første på dette området, noe som gir grunn til å markere også denne 100 åringen. Også læring må læres, og Earhart uttrykker sin forbauselse over at dette har vært forsømt. Læring er jo barnas hovedvirksomhet, og måten læring skjer på har store konsekvenser. Earhart skiller mellom såkalt deduktive læremåter hvor eleven bare skal gjengi det som står i læreboka – og induktiv læring hvor eleven skal bruke sin egen erfaring og vurdere stoffet. Hennes formuleringer minner sterkt om formuleringene i de norske reformene nesten 100 år senere hvor det blant annet lyder: «Opplæringen må knyttes til egne iaktagelser og opplevelser» I følge disse reformene skal læringen legges opp slik at elevene får praktiske erfaringer med at kunnskaper og ferdigheter er noe de selv må være med å utvikle. Oppgaven må være klar og akseptert for den som skal utføre læringsarbeidet, og dette gir store utfordringer for skole og lærer. Etter hvert vil dette kunne gå videre til kildegransking og eksperimentering for å kontrollere om forklaringene holder.
Men kan ikke læreren forklare deg det som er uklart? De norske politiske partier i dag synes enige om at det bare trengs slike dyktige lærere! Lida Earhart reagerte mot forenkling av læringsmålene til såkalte «fundamentale» læringsmål – «reading, writing and arithmertic» Interessant nok er det akkurat disse som i dag igjen er satt opp som målestokk for skolens suksess. Earhart hadde selv nettopp opplevd at den fjerde fundamentale mentale ferdighet var blitt avkledd eksperimentelt: det skjedde ingen automatisk overføring fra latinen til andre fag annet enn gjennom eventuelle felles elementer.
Earhart mener at de metoder skolen bruker har store samfunnsmessige konsekvenser: autoritære læremåter skaper grunnlag for passivisering, mens kritisk læring er vesentlig for utvikling av demokratisk kultur hos barn og ungdom. Avgjørende for læring er lesemåte, det gjelder også lesning av aviser og denne kronikken! Elevorganiasjonen i Norge er langt på vei resultatet av en slik selvstendiggjøring, og nylig skrev formannen i Elevorganisasjonen i Norge , Axel Fjeldavli, en kronikk som han kalte ”Den profesjonelle elev.” (Aftenposten.no). Der argumenterte han for slik kritisk lesning. Den er avgjørende for egen utvikling selv om den ikke alltid måles ved PISA prøvene.
Vi trenger slik lesning og læring – vi trenger både Hanna og Lida, selv om de nå er 100 åringer.