Den siste tiden har det vært politisk debatt og et stort engasjement fra småbarnsforeldre som har følt seg verdiløse fordi de har valgt å nedprioritere karriere, jobb og egne behov for mer tid med barna sine. Det er viktig.
Det er bred politisk enighet om å prioritere barnas beste, noe vi synes er et flott utgangspunkt. Det er imidlertid mange motstridende interesser i diskusjonen, som ikke er til barns beste.
Tilknytning er et følelsesmessig bånd mellom barnet og dets nærmeste omsorgspersoner som utvikles de første årene i barns liv. Gjennom tusener av år har mennesket fått nedarvet et behov for trygg tilknytning til sine omsorgspersoner. Fordi menneskebarnet fødes mer uferdig utviklet, er den tidlige relasjonen mellom spedbarnet og dets nærmeste omsorgspersoner ekstra viktig. Forskning viser at trygg tilknytning mellom barn og en omsorgsperson er en støtpute i forhold til motstand og kriser senere i livet, og som beskyttelse mot psykisk lidelse.
Barns psykiske helse er et resultat av det individuelle barnets utrustning, dets robusthet og sårbarhet, foreldrenes egenskaper og familiens livssituasjon. National Institute of Mental Health har konkludert med at det er foreldre-barn samspillet som er den viktigste psykososiale risiko- eller beskyttelsesfaktor for barn og unges psykiske helse. Dette har betydning for barnets utvikling av sosial, kognitiv, motorisk, språklig og emosjonell kompetanse.
Et trygt tilknyttet barn har en trygg base det utforsker verden fra og en trygg havn det kan komme til ved opplevd stress. Ut fra dette er det forståelig at fagpersoner vektlegger betydningen av at barn får etablert en trygg tilknytning til sine omsorgsgivere.
Fysisk tilstedeværelse og følelsesmessige nærvær fra omsorgspersonene til barnet er den viktigste faktoren for at barn skal etablere en trygg tilknytning. Dette gjelder særlig for de aller minste barna under tre år, men også for barn i skolealder og i ungdomsårene. Omsorgspersonene må evne å oppfatte og tolke barnets signaler og gi adekvate svar. Dette fremmes gjennom delte opplevelser. Vi tror forelderen som ønsker å være mer hjemme, lage heimen til en trygg base, nok er den som er best egnet til det. Ingen institusjoner i samfunnet kan levere omsorg med samme kvalitet som foreldre, forutsatt gode nok omsorgsevner hos foreldrene. Barnehager, skoler, barnevernet og helsevesenet er viktige støttespillere, men kan ikke fylle denne grunnleggende oppgaven.
Å være forelder er den mest krevende oppgaven som finnes. Foreldreskap er altoppslukende. Arbeidet krever stor evne til utholdenhet og tålmodighet. For å få dette til, må foreldrene være i stand til å sette mye av egne behov og realiseringsdrømmer til side, kanskje litt på vent til barnet blir mer selvstendig. En mor skriver: «Dagens kvinner er snille jenter, vi gjør som vi blir fortalt og det som forventes av oss». Her er kjernen. Foreldre har også behov for å bli sett, anerkjent og beundret og bli fortalt at det de gjør er viktig. Det er faretruende når småbarnsforeldre i Norge i dag opplever at samfunnet forteller dem at jobben de gjør hjemme er unyttig, og at de burde prioritere jobb, produktivitet og karriere først.
Dersom foreldre har for mange ansvarsområder i tillegg til det å yte omsorg, tenker vi at dette kan gi en økt sårbarhet for barnets utvikling. Tiden omsorgspersonen er borte fra de minste barna, bør begrenses. Det er viktig for barn å ha faste voksne å forholde seg til i små og stabile enheter.
I dag kan det oppleves som samfunnet sier: «Småbarnsforelder, jobb 100 prosent stilling! Resten av din tid, krefter og engasjement skal gå til omsorgsoppgaver.» Fra et barns ståsted, ville det vært ønskelig at samfunnet fortalte foreldrene at det viktigste du gjør er å ta deg av barnet ditt. Det er her store individuelle forskjeller både når det gjelder barn og voksne. Noen barn er mer utrygge enn andre, og de har behov for enda mer tid og nærhet til sine omsorgspersoner.
Mye i Norge fungerer bra. Vi har utmerkede foreldre, barnehager og skoler, hvor alle jobber daglig for å ta vare på den oppvoksende generasjon. Likevel er det grunn til å tenke seg om, da 85 prosent av ettåringene i dag tilbringer mye tid i barnehagen. De siste statistikker viser at småbarnsforeldrene er blant de mest yrkesaktive i samfunnet. Aldri har barnegenerasjonen vært mer institusjonalisert og tilbrakt færre timer sammen med sine omsorgsgivere.
Vi ser det som viktig at foreldrene får hjelp av samfunnet til å tåle belastningen slik omsorg krever. Det er viktig at omsorgsjobben tas på alvor og verdsettes, også økonomisk. Foreldre bør få høre at de er viktige og til nytte. Da ville det bli enklere for foreldre som i dag ikke har en reel frihet til å velge mer tid sammen med barna. Denne jobben er kanskje den viktigste samfunnsoppgaven, målt ut ifra alle parametere: Psykisk og fysisk helse, produktivitet, økonomi og brutto nasjonal produkt. Det er bare det at tallene for dette først vil være målbare i de kommende generasjoner.
Vår største ressurs i framtiden er barna. De er en større ressurs enn både olje, gass og fiskerier til sammen. Samfunnet har et stort ansvar for å forvalte og ta var på naturen og menneskene, for så å bringe det videre til neste generasjon. Det vi i dag gjør med de minste barna, er et biologisk og sosialt eksperiment. Mye tyder på at vi er på feil kurs.
Sylvi