Bli med på et tankeeksperiment. Du ligger i havet og kjemper frenetisk.
Sparker med beina, veiver med armene. Vil ikke dø. Bølgene er høye, vannet er kaldt. Vil ikke dø. Litt unna farer båter forbi. De drar fra deg og de andre som kaver i det kalde havet. Da snur Jakob båten.
Han valgte annerledes, Jakob Åsan. Der andre berget seg selv, berget han andre. Der andre valgte tryggheten, flokken og leia; snudde han båten. Hans valg, hans vilje, hans mot har mye å fortelle oss også i dag.
68000 mennesker besøker festivaler og spel i disse dager (Adresseavisen 25.07.13). Amatører møter profesjonelle. Halve bygda deltar med vakthold, kaffekoking og kabelrulling. Det betyr liv i bygda og ringvirkninger til kulturliv og næringsliv. Forhåpentligvis betyr det også at de som forlater spelplassen, går derifra både rikere og klokere.
Sjøl brenner jeg for kystkulturen. All ære til Olav den hellige, men også historier som ikke fører til tronskifte og politiske omveltninger, kan ha stor kraft. Også vanlige folks store drama fortjener å bli fortalt. Slik som Jakob Åsan i Johan Bojers «Den siste viking».
Båten Kobben har kantret på Lofothavet. Mannskapet ligger i havet og tror alt håp er ute. Båter seiler forbi uten å ta sjansen på å redde mannskapet. Karene klamrer seg til kvelvet. Da får de se seilet på båten Sjøblomsten med høvedsmannen Jakob i bakskotten.
Jakob utnytter all sin erfaring, tvinger båten sin rundt og krysser opp mot storskavler og storm – gang på gang.
«Pinade», sier Jakob. Han syntes at dette fikk det bli en ende på. Nå visste han hva han ville. «To kara på kvar sida, og hal dem inn!» skreik han. «To kara på kvar sida og hal dem inn,» gjentok de andre og stilte seg opp. Der blir kvelvet løfta igjen, og her kommer han sjøl flygende mot det på en kjempesjø. Sjøblomsten rir over kvelvet til Kobben og fire mann lempes om bord.
15. – 25. august gjenskapes dette dramaet i oppsetninga av Johan Bojers, Den siste viking i Stadsbygd i Rissa. Vi setter opp dette spelet fordi det er ei dramatisk og kraftfull historie, men først og fremst fordi det har så mye å fortelle mennesker av vår tid.
Å ikke gjøre noe, er også ei handling. Og det er nok av eksempel på det i menneskehetens historie.
Da den politiske filosofen Hannah Arendt tok et oppgjør med jødeutryddelsene under den andre verdenskrig, delte hun gjerningspersonene inn i tre grupper.
1. De som gjorde galt
2. Medhjelperne
3. De som lot det skje
Gjerningspersoner og medhjelpere får felt sin historiske dom over seg. Men hva med dem som lot det skje? Hva med alle dem som lukket øynene eller så en annen veg. Det var kanskje flere der, som kunne ha snudd båten? Å ikke velge, er også et valg.
Ingen har sagt det bedre enn Arnulf Øverland i diktet «Du må ikke sove»:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si:
Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
«Den siste viking» er en hyllest til Jakob og andre som ham. Det er en hyllest til dem som tar de vanskelige valgene. Til dem som tør å bry seg.
Tro ikke at Jakob ble en helt og en storkar på kysten etter sine mange redningsbragder. Nei, snarere tvert i mot. Mange så på ham som en «gap», en bajas. Ja, en såpass til tulling at han sjøl om han hadde lite penger, delte de ut til andre. Enn det.
Han var den rause, men han ville ikke være ved at han var bedre enn andre folk.
Han snakket høyt og tullet og tok seg en fest.
Han endte opp som en fattigmann – den egentlige Jakob.
Hva så med i dag?
Det er lett å få øye på alt som ikke er så bra. Feilfinning er vi gode til. Finner vi tilstrekkelig mange, er det lett at maktesløsheten tar oss. Og hva kan det vel nytte om vi stiller opp for de svake og utstøtte? Gir en slant til undertrykte kvinner eller skriver under på et opprop mot barnearbeid?
Vi er så heldige at vi lever på verdens grønne grein. Og ifølge forfatter og journalist Kathrine Aspaas ser vi nå inn i Raushetens tid.
«Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.»
Aldri har det vel da passet bedre å løfte fram hverdagsmenneske og helten Jakob fra Trøndelagskysten. Jakob var tvers igjennom raus. Han brydde seg ikke om sosiale skillelinjer. Hans valg var ikke drevet av strategi og taktikk. Han handlet fordi han kunne, uten fakter.
Vårt håp er at Jakob kan røre ved oss. At han i Nils Ole Oftebros skikkelse, kan si til oss: Ola og Kari – engasjer dere. At han kan seile oss inn i Raushetens tid. Det er morgendagen vi kan gjøre noe med.
I boka «Den siste viking», slutter det med at Jakob treffer igjen nabogutten Lars som han berga på Lofothavet.
–God dag Jakob.
–Ja, god dag ja.
–Kjenner du meg ikke igjen? Hvis ikke du hadde redda meg fra kvelvet ei natt, så sto jeg ikke her no.
–Jasså.
Jakob var gammel nå. Han småflirte og tenkte seg om. Men han hadde redda så mange.
Av og til er det nødvendig å snu båten.