Pstereofestivalen inntar i dag nok en gang Marinen med godt program og tilsvarende billettsalg.
Den setter for mange av oss punktum for enda en musikalsk rik festivalsommer. Men viktigst er fellesskapet festivalene bringer.
De norske somrene har i stadig større grad vært velsignet med et vell av «festivaliserte» kulturopplevelser i by og bygd, solid forankret i frivillige krefter, «festivalproffer», fest- og kultursultne deltakere og artister som i stadig større grad må forholde seg til festivalsesongen som sin viktigste arbeidsøkt. I den nye boka Festivaler! (Cappelen Damm Akademisk 2013) benytter vi ulike forskningsbaserte tilnærminger for å utforske hva festivalene gjør med oss: Som deltakere, som frivillige, som lokalsamfunn, som kortvarig fellesskap, som vedvarende samfunn, som næringsmulighet.
I vårt arbeid med «festivalboka» har vi forsøkt å forstå aspekter ved festivalene, med utgangspunkt både i teoretisk og empirisk interesse innen samfunns- og humanvitenskapene og mer anvendte forskningsoppdrag om betydningen av en voksende «opplevelsesøkonomi». Mens den festivalbaserte økonomien ofte ikke er så stor (blant annet fordi så mye av arbeidet er basert på frivillighet og dugnadsinnsats) viser vi i boka hvordan nettopp lokale dugnader og bred folkelig mobilisering kan skape tro på muligheter, lyst og nytt engasjement. Arrangementene kan utløse en slags konstruktiv lokal entusiasme, som kan komme fra så forskjellige oppdagelser som potensialet i en nedlagt bensinstasjon og det seremonielle ved å innta smalahove.
Et viktig spørsmål er knyttet til den dramatiske økningen i antall festivaler - og festivalbesøkende - vi har sett i Norge i løpet av 10-15 år. Svaret er sammensatt, men noen faktorer er klare: Festivalene har betydning for lokalsamfunn, stedsidentitet, omdømme og anerkjennelse. En del av dem er også knyttet til revitalisering og mobilisering av etnisk identifikasjon og lokal tradisjon og historie. Festivaler og bygdedager skaper således resonans i lokalbefolkningens «kollektive sjel». Vi finner også festivaler med koblinger til ulike former for næringsrettet interesse, med vekt på innovasjon og nettverkssamarbeid, lokal kompetanse og entreprenørskap.
Sist, men ikke minst bidrar festivalene til opplevelser som bryter med det hverdagslige, i noen tilfeller knyttet til symbolske og mytologiske bilder og fortellinger, myter og sagn, eller det som Willy Guneriussen ved Universitetet i Tromsø kaller «sekulær refortrylling» av kultur og natur. Det symbolske bidrar til en (sub)kulturell festivalidentitet tett forbundet med profil, nisje, stil og smak. Mange festivaler lykkes i å utvikle en slik form for kulturell identitet over tid, som for (tilbakevendende) deltakere skaper en forutsigbarhet både når det gjelder innhold/program og hvem som kommer til å dukke opp blant publikum «også i år».
I Pstereofestivalen ser man enkelte av disse trekkene. Festivalen er i liten grad knyttet til lokalsamfunn, tradisjon og etnisitet, men har siden starten i 2007 klart å holde fast ved en bookingprofil innenfor pop/rock som verken er for sprikende eller for smal, verken for tradisjonell eller for avant garde. Vi har fått store kjente artister, hyggelige gjensyn med «glemte» band, og stadig nye overraskelser. I tillegg har man greid å «refortrylle» Marinen til et festivalområde uten å miste det sceniske i byen selv, med domkirken og NTNU-hovedbygget som tydelige estetiske elementer.
Pstereo vil aldri kunne gi oss den totalopplevelsen som vi finner i campingbaserte festivaler, som Trænafestivalen, svenske Urkult i Näsåker, eller den som gikk tapt med Storås. Men Pstereo har vist oss at en god musikalsk piknikstemning kan skapes midt i byen, uten sild-i-tønne-følelsen man ofte opplever på Øyafestivalen. Så vi gleder oss år etter år, til musikken selvsagt, men ikke minst til å henge rundt og være sosial med alle dem vi bare tar for gitt at også vil være der. Slik sett er det et fellesskap i stereo; det er musikken og det er det sosiale.
Det er også den nødvendige balansen mellom det musikalske og det sosiale som gjør festivalarrangering utfordrende. Konkursbølgen i festivalfeltet de siste årene bekrefter denne balansekunstens vanskelighetsgrad. Forholdet mellom det økonomiske og ikke-økonomiske, mellom en næringsrettet motivasjonen og en mer entusiastisk kulturell idealisme, er dynamisk. De fleste festivalene startes opp på idealistisk grunnlag, fordi noen har lyst til å finne på noe gøy, skape liv og røre, i det små, og kan i noen tilfeller vokse og bli mer profesjonalisert over tid, både på arrangør- og utøversiden.
På ulike vis kan næringsaktører være involvert, enten som leverandører, arrangører eller eiere av festivalene, men typisk i tett samarbeid med frivillige krefter og ideelle organisasjoner. Arrangementene gir stor mening for lokal befolkning, besøkende festivaldeltakere, arrangører og også for tilbakevendende artister. Selv om man i den ferske Kulturutredningen 2014 finner en viss skepsis til festivalenes «innhogg» i lokale kulturbudsjetter, bør man være forsiktig med brutalt å redusere festivalstøtte. Det er heller grunn til å undersøke hvordan den frivilligheten som blomstrer i festivalfeltet kan understøtte en mer robust kommunal kulturpolitikk og -budsjettering. Nylig avsluttede Olavsfestdager viser dessuten at tydelig verdimessig forankring og formidling kan være en suksessfaktor.
Nettopp derfor skal vi kose oss sammen i fellesskapet på Pstereo: God festival!