Den gode lærer og kunnskapssyn

Den beste læreren synes å skulle løse alle probleme. Særlig Høyre og Frps ledere hamrer inn dette forenklede budskap. Imidlertid, det spørres sjelden om hva er en god lærer er ment å være, hva som skaper en god lærer og ikke minst om hvordan læreprosesser skjer under ulike kunnskapssyn. Utgangspunktet for denne ytringen var NRKs Dagsnytt Atten sending 28. juni, hvor professor i samfunnsøkonomi Mari Rege ble intervjuet i forbindelse med en kronikk hun hadde skrevet om viktigheten av gode lærere for læring i hele utdanningløpet og senere i livet. Hennes evidensbaserte utsagn kom fra en sentral amerikansk utdanningsøkonom ved Harvard-universitetet. Rege slo fast at gode lærere førte til at elevene senere i livet bla. ble « mer produktive, tjente mere og ble flinkere til å spare.» Klarere kan det neppe sies fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, og viser hvordan et endimensjonalt økonomispråk med tilhørende perspektiver i stor grad har invadert og styrer viktige skolepolitiske debatter. Dette har ført til at særdeles komplekse medmenneskelige forhold i skolens indre liv er blitt skjøvet i bakgrunnen. Elever er gjort om til kunder og lærere til selgere. Bak disse sitter produksjonsjefene og konsulentene som lager ferdigsydde opplegg med evaluerningsprosedyrer for hvem som skal bli den gode lærer; den som kan bidra til at den lærende blir mer produktiv og flinkere til å spare. Ut fra et helhetsperspektiv på læring og meningsdimensjoner i livet er jeg overbevist om at for stor vekt på produkt og lønnsomhet er skadelig for både det enkelte individ og for hele samfunnet.

«Vitenskapelig kunnskap» ligger i bunnen og former kunnskapssynet i denne produkt- og teoriorienterte kunnskapstradisjonen som synes å dominere både skole og samfunn. Vekten her er på formalisert, språkliggjort og abstrahert kunnskap som alle uansett evneprofil måles og sorteres etter. Kunnskap som representasjon, gjengivelse og overbevisningen om at matematikk/språk er de beste til å representere denne kunnskapen. Kunnskapen finnes i lærebøker, utlagt som noe kvantitativt – tinglikt - som en god lærer synes å kunne overføre direkte inn i elevenes hoder. Dette går rett inn i Høyres skolestrategi om å etterutdanne 10.000 mattelærere: pris to millliarder! Læring blir her noe teknisk-instrumentelt hvor karakterer peker ut den gode lærer.

De praktiske kunnskapstradisjonene representerer noe annet: kunnskap som prosess- med vekt på aktivitet i sosial samhandlig. Kunnskap er ikke noe statisk, ferdig avsluttet, den er hele tiden i bevegelse. Dette syn vektlegger at kunnskap finnes primært kun i form av kunnskapsrike mennesker; mennesker i alle samfunnslag som kan ta seg fram i verden på en god måte innenfor rammene av ulike fag, aktiviteter og profesjoner.

Bak ropene om den gode lærer som løsningen på alt ligger som oftest en ensidig individualistisk konkurranse-orientering med usvikelig tro på den sterke leder; en tro som klart vil føre til et sorterende- og ekskluderende skolesamfunn.

Jeg er i tvil om at det finnes én standard for den gode lærer, men at gode lærere finnes tviler jeg ikke på. Det er lærere som står for et inkluderende globalt fellesskapsperspektiv og som anerkjenner kompleksiteten og mangfoldet i all menneskelig samhandling. Det er lærere som våger å bruke sin erfaring og internaliserte kunnskap. De skjønner hvor sårbar, viktig og avgjørende den interaktive og uforutsigbare situasjonsfornemmelsen mellom elev og lærer er for motivasjon og lærelyst. Slik sett er læreryrket å ligne med kunstnerisk praksis; å søke etter noe som man ikke helt vet hva er, inntil det skjer noe som åpner opp, som i et lynglimt, en erfaring som setter seg i kroppen og blir et aktivt livslangt kunnskapsreservoar og repertoar for videre nysgjerring leting. Hva skolen ikke trenger i dag er såkalte gode lærere som har gått gjennom en utdanning med et ferdigsnekret teknokratisk prosedyreorientert pedagogisk og metodisk opplegg basert på forenklede kvantitative målemetoder. Vi trenger en lærerutdanning som anerkjenner mangfold og som har et tosidig spor: 1) utvikling av grunnleggende ferdigheter gjennom interaktiv kunnskapstilegnelse og 2) læring som et eksistensielt anliggende hvor indre lyst og motivasjon for å lære og lære bort er gjensidig virkende krefter.

Det er mye som tyder på at vi etter valget i høst kan få en skole og en utdanning som er basert på vitenskapelige undersøkelser av kjente samfunns- og utdanningsøkonomer. De gode lærerne som måtte bli ruget ut under slike utdanningsføringer tror jeg kan tilføre norsk skole og utdanning svært lite, og det vil trolig bli en nokså fargeløs og humørløs skole- ja, nærmest farlig, slik jeg ser det.