Kronikk lørdag 28. desember 2013

Et brunt ekko og Eco

«He is dead but he won’t lie down» sang Otto Nielsen. Vi trenger ikke se langt ut over våre grenser for å se at fascismen rører seg igjen. Men hvordan ser den ut?

Saken oppdateres.

Det politiske ved tragedien 22. juli aktualiserte ideologiske merkelapper som fascisme og høyreekstremisme. På ytre høyre fløy ble det viktig å unngå å bli merket. Enkelte ting vil man ha distanse til. En måte å gjøre det på er å avfeie begrepene, si at de er tømt for innhold, at ord som fascist bare brukes til å skremme eller sverte meningsmotstandere med. Marine Le Pen, leder for franske Front National, sa 20. juni til Morgenbladet: ««Høyreekstrem» er som «varulv». Og hvordan ser en varulv ut?» Når begrepene ikke kan defineres, er det bare å hive dem på dynga. Dette er også brukt på norsk ytre høyrefløy.

På ett punkt har de rett. Fascisme er ikke lett å definere. Men konklusjonen om å kutte ut begrepet er feil. Vi trenger det. Som ytre høyre-ekspert Øyvind Strømmen sa i Klassekampen 30. januar: «Det går en sammenhengende tråd fra fascismen på 1920-tallet og helt fram til høyreradikalismen i dag». Historien gjentar seg ikke. Det er ikke Holocaust vi skal kjenne igjen. Men Holocaust kom ikke ut av ingenting. Varulver er fantasivesen. Fascisme er dessverre ikke det. Og det er mye faenskap det er verdt å avverge selv om det er mindre enn Holocaust. Ett eksempel er behandlingen av romfolk og innvandrere i deler av Europa.

Det er ikke vanskelig å se hvor ungarske Jobbik og greske Gyldent daggry har hentet estetisk og politisk inspirasjon. Også i Italia, Frankrike og Sverige har fascister eller grupper med fascistisk bakgrunn søkt demokratiske posisjoner.

Forfatteren Umberto Eco er en kapasitet innenfor semiotikk, studiet av sammenheng mellom tegn og mening. Ecos essay «Ur-Fascism» (The New York Review of Books 22.6.1995) peker på noen trekk ved fascisme. Et viktig problem er at den unndrar seg kategorisering. Det er nytteløst å lete etter essensen i fascismen, for den finnes ikke. Fascisme er en uklar totalitarisme.

Eco sammenligner begrepet fascisme med det filosofen Wittgenstein sier om begrepet «spill». Vi gjenkjenner ludo, sjakk, poker, kabal og russisk rulett som spill, selv om de er svært forskjellige. Spill kan være for én eller flere, med eller uten pengeinnsats, risiko eller konkurranse.

La oss se på fire ulike bokstavsekvenser: 1: abc; 2:bcd; 3:cde; 4:def. Likheten mellom 1, 2 og 3 er klar, for de har alle c. Men vi kan også se sammenheng mellom 1 og 4 selv om de ikke har noe felles tegn. 4 deler tegn med 3, som allerede er assosiert med 1.

Begrepet fascisme er også sånn, man kan fjerne en eller flere egenskaper fra et regime, og vi gjenkjenner det likevel som fascistisk. Fjern imperialisme fra fascismen, og vi har fortsatt Franco og Salazar. Fjern kolonialisme, og vi har fortsatt Ustasja. Bytt ut falangismens hyperkatolisisme med hedensk polyteisme og antisemittisme, og vi har nazisme.

Eco formulerer 14 trekk som henger sammen med det han kaller «Ur-fascisme». Noen er innbyrdes motstridende, men, som Eco sier, det er nok at ett av dem er til stede for at fascismen kan koagulere rundt det. I kortform:

En reaksjonær dyrking av en synkretisk blanding av tradisjoner med evne til å tåle selvmotsetninger.

Tradisjonsdyrking krever avvisning av modernitet, selv om Hitler og Mussolini dyrket teknologi. Ur-fascisme er irrasjonalisme.

Dyrking av handling for handlingens skyld, og følgelig anti-intellektualitet siden kritisk tenkning vil stille spørsmål ved handlingene.

Uenighet er forræderi siden synkretisk tro ikke kan motstå analytisk kritikk.

Dyrking av konsensus og gruppens likhet. Uenighet innebærer forskjellighet, noe Ur-fascismen frykter. Det første tegnet på en fascist er motstand mot inntrengere. Ur-fascismen er per definisjon rasistisk.

Ur-fascismen springer ut av individuell og sosial frustrasjon som historisk har hatt appell til en frustrert middelklasse.

Ur-fascismen sier at det eneste privilegiet er det vanligste, å være født i samme land. Det eneste som kan sikre en nasjons identitet, er dens fiender. Slik er Ur-fascismen rotfestet i tvangsforestillinger om en konspirasjon, gjerne en internasjonal. Dette henger sammen med fremmedfrykten. Men konspirasjonen må også komme innenfra.

Ur-fascisten føler seg ydmyket av fiendenes kraft. Samtidig må han være overbevist om at fienden kan overvinnes. Slik dyrkes følelse av både under- og overlegenhet gjennom et skifte i retorisk fokus.

Armageddon-kompleks. Ur-fascisten kjemper ikke for livet. Livet er kamp. Slik dyrkes tanken om livet som permanent krigstilstand.

Reaksjonære ideologier er elitistiske. Ur-fascismen forakter svakhet, og elitismen er en folkelig elitisme.

Ur-fascismen kombinerer dyrking av helten og døden. Falangistenes motto var «Viva la muerte!» «Leve døden!»

Siden permanent krig og heltedyrkelse er tungt, overføres denne viljen lett til seksualitet. Her finner vi forakten for kvinner og seksuelle avvik, fra avholdenhet til homofili.

Selektiv populisme. Individets vilje underlegges et kollektivs felles vilje legemliggjort i lederens vilje.

Ur-fascismen snakker Newspeak. Språket manipuleres for å begrense muligheten for kritisk og kompleks tenkning.

Ecos liste kan kanskje hjelpe oss med å se bak fascismens ytre gevanter. For den kommer neppe igjen i SS-uniform. Den kommer heller igjen i dress. Kanskje er bare skjorta eller slipset brunt. Eller de pene skoene. Når ekkoet fra hælene forteller at de er jernbeslått, er det seint.

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?