Mens de fleste eldre hadde tatt det for gitt å bli styrt av en hippokratisk og korrupt stat, reiste unge mennesker seg opp. I dag er ingenting som før i Tyrkia.
Ikke drikk alkohol», «ikke kyss på offentlig plass», «lag minst tre barn», sa Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan, ofte i en autoritær stil. Mange ser det som innblanding i deres privatliv og begrensning av friheter. Frihet til å praktisere tro på sin egen måte, frihet til å bestemme over egen kropp og til å velge legning uten å bli trakassert. Mange i Tyrkia var redde og sinte. Landet var som en trykkoker.
Bulldoserne kom til Geziparken i Istanbul for å felle trær og omdanne parken til kjøpesenter. Geziparken er det eneste grøntområdet på den symboltunge Taksimplassen. Derfor ble den okkupert av unge mennesker som vil bevare den som park.
Vi vet hva som skjedde i etterkant: Det som begynte som en lokal miljøaksjon, ble en enorm protestbølge som spredte seg over hele Tyrkia. Statsministeren har fordømt demonstrantene og kalt dem «ekstremister» og «plyndrere».
For å kunne overvåke området hadde mange demonstranter slått leir i Geziparken. Der viste de frem at det finnes en annen verden og alternative måter å leve på: ro uten politi, handling uten penger, politisk debatt uten krangling og solidaritet uten forventning. I Gezi var liberale, konservative, sosialister, nasjonalister, kurdere, ateister, islamister og selv de som tidligere stemte frem Erdogan, sammen uten en leder som styrer. Demonstrantene rengjorde parken, bygget opp et åpent bibliotek og et kjøkken hvor alle kunne få gratis mat. Alle delte av det de hadde, ingen kjempet for egne interesser.
Opprøret roet seg, men i Tyrkia i dag møtes folk fortsatt i parker eller lokaler for å diskutere hva som kan gjøres for å forbedre demokratiet i landet og i deres nabolag; inspirert av ungdommene i Geziparken. Gezi, en park som står for frihet og solidaritet, inspirer mange. Morsomme, smarte og fredelige protester fortsetter.
Byen har mistet mange grønne områder på bekostning av kjøpesenter, bruer og veier. Himmelen ble dekket av betong. Folk hadde veldig få friområder for å kunne koble av. Derfor ble de mistenksomme og aggressive til hverandre. Erdogans siste plan er å lage en ny kanal parallell til Bosporos-stredet! Tyrkias folk, som har åpnet øynene, viser nå motstand mot dem som forringer deres liv.
Under en folkelig samling i Kadiköy-området i Istanbul, bestemte deltakerne seg for å gjenbruke en bygning som i nesten 20 år har stått halvferdig i deres gate. De okkuperte bygningen og laget et sted for solidaritet og empati, der kapitalisme og egoisme ikke har verdi. De adlyder ikke klassiske politiske systemer, men hører på samvittighet og sunn fornuft. Stedet kalles for «Don Quijote Sosiale Senter». Ironisk nok heter området «Vindmøllen». –Ånden fra Gezi ga oss selvtillit til å snakke høyt sammen og å bestemme over oss selv, forklarer okkupantene.
Pågangsmot gjorde okkupantene sterke. I stedet for kjempe mot systemet, viser de frem alternativer: –Å ikke okkupere tomme hus er bortkastede ressurser og vold mot husene og boligløse mennesker, mener okkupantene. –En okkupasjon av tomme hus er å vise samfunnsansvar. For okkupantene er okkupasjon bare en strategi for å spre deres budskap.
Okkupasjonen startet i slutten av august 2013. Først fjernet de søppel og rengjorde arealet. Så bygget de den resterende halvparten ferdig. Noen malte vegger, andre laget kunstverk og hage. Huset inneholder blant annet et verksted for gjenvinning, rom for kvinner og barn og et rom for å utveksle gaver. De glemte ikke dem som mistet livet under opprøret. Sju døde ungdommer ble avbildet på veggene.
Naboene tok dem vel imot. Alle ønsker å bidra til okkupasjonen. Noen ganger leverer naboer te eller mat, andre ganger gir de okkupantene ting de selv ikke lenger har behov for. – De er harmløse og gjorde noe stygt til noe pent, sa naboer da politiet kom for å se hva som foregikk.
Okkupantene er friganister: Søppel blir kunst, den halvferdige bygningen kan omsider huse mennesker. De aksepterer ikke penger, men bytter og gjenbruker. Her blir ressursene brukt mest mulig effektivt, ingenting blir sløst vekk. Her er ikke noe byråkrati, heller ikke hierarki; alle er like og har samme rettigheter. Beslutninger tas gjennom diskusjoner.
Bygningen var bare en ruin; nå gjør den tjeneste for mennesker og for samfunnet. I senteret ytes hjelp, blant annet til mennesker som lider etter jordskjelvet i byen Van. Det gis også språkkurs og arrangeres seminarer, mens studenter gir leksehjelp til skolebarn. Senteret kan også brukes til forestillinger og små konserter. Tyrkias første «squatting» (husokkupasjon) kan besøkes fra 8 til 23 hver dag.
I november startet enda en husokkupasjon. Studentene ved Universitet i Trabzon okkuperte ei ubrukt hytte og konverterte den til et studentsamfunn: – Universiteter er til for studenter, derfor kan vi bruke alt på campusen, sier de.
Unge mennesker må ikke undervurderes. En stor del av Tyrkias befolkning er unge, frihetssøkende og tenker seg et annet samfunn enn det statsminister Erdogan står for. Tyrkia vil ikke bli det samme igjen. Som det flere ganger ble sagt under protestene mot regjeringen: – Dette er bare begynnelsen!