Få vil bestride at menneskets nervesystem er intelligent. Hjernen består av svært mange komponenter, nevroner som er spesialiserte hjerneceller.
Menneskets hjerne har omkring 85 milliarder av dem. Hvert enkelt nevron er ikke særlig intelligent: det utfører en elektro-kjemisk funksjon som nå kan imiteres ganske godt, i en datamaskin eller biologisk i form av kunstige nevroner.
Intelligensen ligger ikke i nevronene, men i systemet som dannes av relasjonene mellom dem. Hvert nevron har noen millioner forbindelser (aksoner og synapser) til andre nevroner der de kontinuerlig forsøker å stimulere eller hemme hverandre. Marvin Minsky har definert prinsippet bak intelligens som: «Uintelligente komponenter med effektiv kommunikasjon kan skape en intelligent helhet.» Dette prinsippet fungerer også for andre intelligente systemer som maurtuer og bikuber, mange svært enkle komponenter, men en intelligent helhet. World Wide Web er også et intelligent system.
Noen mener at vi kan skape kunstig intelligens som bygger på dette prinsippet. Blant dem er Raymond Kurzweil, som i boka «How to Create a Mind» beskriver både nevrologiske og tekniske muligheter. En av datahistoriens største tenkere, Alan Turing, sa det slik: «hvis vi venter at en maskin skal være ufeilbarlig, kan den ikke være intelligent» (vår oversettelse). Utsagnet kan brukes om norske byråkrater som er 100 prosent regelstyrte: De er «ufeilbarlige», og dermed ikke intelligente.
Det motsatte av prinsippet for kunstig intelligens kaller vi «prinsippet for naturlig dumskap». Det lyder: «Intelligente komponenter med ineffektiv kommunikasjon vil skape naturlig dumskap». Et eksempel er en komité av professorer: svært intelligente medlemmer som ikke evner å kommunisere på en fruktbar måte. Resultatet blir gjerne en tanketom «rapport» med flere alternativer enn komiteen har medlemmer. Dette er den vanlige måten å «løse et problem» på innen akademia.
En ekstrem variant av naturlig dumskap har man innen statsforvaltningen, hvor et problem gjerne blir forsøkt løst ved at det nedsettes en arbeidsgruppe av byråkrater med svekkede kommunikasjonsevner. Resultatet blir et håpløst regelverk som er så omfattende og uforståelig at ingen orker å lese det. Winston Churchill sa det slik: «Dette skrivet forsvarer seg effektivt med sin lengde, mot å bli lest» (vår oversettelse). Bak fasaden er de trygge. De vet at ingenting vil skje slik at de kan fortsette med å utrede i det uendelige. I beste fall kan de få opprettet et direktorat og noen tilsyn der deres barn og slektninger kan bli direktører og høyt gasjerte konsulenter.
Naturlig dumskap brukes aktivt til tåkelegging av problemer. Det er det våre politikere gjør i form av offentlige utredninger. Utvalget får gjerne et ubegripelig mandat, bruker lang tid på å gjøre ingenting, og leverer en innstilling med en rekke forslag til politiske tiltak som enten ikke blir satt ut i livet eller som ikke har noen virkning.
For noen år tilbake nedsatte Utdannings- og forskningsdepartementet en arbeidsgruppe som skulle foreta en effektivitetsundersøkelse i universitets- og høyskolesektoren. Gruppen fikk følgende mandat: «Arbeidsgruppen skal identifisere indikatorer som kan bedre kvalitet og relevans i videre arbeid med gjennomføring av effektivitetsundersøkelser på bakgrunn av vurderinger og tilrådinger fra arbeidsgruppen som har vurdert mulige forklaringer på effektivitetsforskjeller i sektoren og på bakgrunn av en arbeidsgruppe som tidligere har vurdert forskningsdata i DBH». Uforståelig? Etter nokså mange lesninger begynner du å fatte hva det dreier seg om: Skriv en tykk rapport med bare svada slik at vi får ryggdekning for å ha nedsatt dette idiotiske utvalget og ha brukt såpass med penger at vi kan få like stort budsjett neste år til enda flere idiotiske utvalg.
Skal mennesker arbeide fruktbart sammen og skape en intelligent helhet, trenger de et felles mål som alle forstår og synes om. Menneskene trenger visjoner, drømmer som de i felleskap kan strekke seg etter.
I 1961 lanserte USAs president John F. Kennedy målet for Apollo-programmet på denne måten: «I believe that this nation should commit itself to achieving the goal, before this decade is out, of landing a man on the moon and returning him safely to the Earth.» Det var ikke bare begripelig, det var motiverende for en hel nasjon. Nesten 400000 mennesker arbeidet iherdig i åtte år inntil målet var nådd: Neil Armstrong på månen 20. juli 1969 og tilbake i Stillehavet fire dager senere.
Som kontrast husker vi alle Jens Stoltenbergs puslete forsøk på en «månelanding». Det endte med fiasko.
Det er få av våre politikere som tør å snakke om de visjonene som betyr noe. I Norge er det vanskelig å finne noen i det hele tatt som har visjoner for den akademiske utviklingen av universitetene, i en tid hvor det skjer betydelige endringer rundt oss. I Trondheim er det mange som har tatt til orde for å samle NTNU til en felles campus på og rundt Gløshaugen. En lokal banksjef har en visjon om at dette skal revitalisere handelsnæringen i sentrum, andre mener det vil skape spennende møteplasser for diskusjon rundt en kopp kaffelatte. Konsekvensutredningen er satt bort til et dansk ingeniørfirma.
Det er jo aldri så galt at det ikke er godt for noen. Kan det være på tide å bruke mer innsats på å utrydde naturlig dumskap enn på å frambringe kunstig intelligens?