Jeg elsker Bjugn og iler til for å si at jeg er glad i Ørland også. Som skøyteløper er det imidlertid Bjugn jeg kjenner best, og jeg er mektig imponert over hva man har fått til i denne kommunen.
Hvordan er det mulig for et såpass lite samfunn å bygge en stor, flott skøytehall? I Oslo er ønsket sterkt om en tilsvarende, men det kan se ut som om bare et OL vil kunne realisere det. Botngård framstår som en velordnet landsby, nå også med hotell, og ikke minst det flotte kulturhuset. Jeg spør meg selv: Hadde noe av dette latt seg gjennomføre dersom Bjugn hadde vært en del av en større kommunal enhet?
Dugnadsånden åpenbarer seg ved hvert nytt besøk i Fosenhallen. Jeg har gått skøyteløp på de fleste baner i Norge, i Calgary, Salt Lake City, Milwaukee, Heerenveen, Inzell, Erfurt, Berlin, Kolomna osv. Ingen av disse så internasjonale baner med sine velklingende navn kommer i nærheten av Bjugn hva gjelder kvalitet på prikkfritt arrangement. Umiddelbar resultatservice og såkalt «livestream», direkte TV-bilder via nettet, produseres på løpende bånd fra ethvert stevne på Bjugn-isen, et pionerarbeid som nå står som et forbilde få andre arrangører så langt har klart å kopiere, ikke engang vårt nasjonalanlegg på Hamar. Det er ikke for ingenting at Junior-VM går i Fosenhallen denne vinteren.
Da blaserte skøyteløpere fra hele verden tok plass i Kulturhuset under Veteran-VM i 2009, hadde jeg nok, med erfaring fra andre sammenhenger her til lands, en liten frykt for at det hele skulle bli en litt pinlig blanding av amatørteater og småfalske musikkinnslag. I stedet fyltes mitt patriotiske bryst mer og mer for hvert nummer utført på et skyhøyt profesjonelt nivå av de lokale krefter. Hvordan får dere det til innerst i den lille fjordarmen deres? Kan det ha noe å gjøre med identitet og stolthet over egen bygd og kommune, et samfunn hvor folk løfter i flokk og drar lasset i samme retning? Jeg tror mye ligger nettopp der og frykter at denne positive ånden kan trues dersom den lokaldemokratiske struktur endres.
Kommunesaneringen skal gi stordriftsfordeler, påstås det. Samme idé ligger bak mange fusjoner i forretningslivet. Om suksessen der er heller variabel, er mangelen på dokumentasjon for rasjonaliseringsgevinst skrikende i det offentlige. I strid med teorien blir antall ansatte i nydannelsen ofte større enn summen i gammelkommunene. Byråkrati har en egen evne til å ese eksponentielt. Det man blir kvitt, er mange engasjerte mennesker som i sin fritid setter seg inn i alt fra kloakk til skolestruktur. Lokaldemokratiet strupes, i hvert fall kvantitativt, kvalitativt også, er jeg redd. Et annet argument er at større enheter gir innbyggerne bedre tjenester og mer kvalitet i omsorgen, men hvor er eksemplene fra virkelighetens verden om at dette er riktig? Rapporter viser tvert om at det er i de små enheter man er mest fornøyd med de kommunale tjenester?
Svært få kommunesammenslåinger har skjedd uten stridigheter og problemer. Noen har ledet til den rene forferdelse. Det klassiske eksempelet er Tolga og Os, og jeg klarer ikke fri meg fra likhetstrekkene til sydvestspissen av Fosenhalvøya. Bjugn og Ørland er jo også ganske jevnstore i folketall og har hvert sitt naturlige sentrum, Botngård og Brekstad. En ødeleggende lokaliseringsstrid er da knapt til å unngå. Etter ti års ulykkelig ekteskap, samtidig med at ni andre kommuner fikk sin frihet tilbake, ble Tolga-Os skilt i 1976 og har siden hatt relativt positiv utvikling med stabilt folketall utypisk for distrikts-Norge.
Der små kommuner har blitt slukt av større, kan de negative utviklingstrekkene være vanskelig å spore. Stupende folketall og annen elendighet avsløres jo ikke lenger av en finmasket kommunestatistikk, og nettopp fordi de er små, forstummes gjerne ropene om at de har blitt en stemoderlig behandlet utkant i den forstørrede geografiske enhet. Om det derfor skulle blåse en liten ja-vind i Bjugns ytterdistrikter, ville det derfor være like forståelig som det er paradoksalt. Om enkelte, ikke helt uten grunn, fortsatt gremmes over at veksten i Botngård har vært på bekostning av for eksempel Vallersund, er det da absolutt ingen grunn til å tro at det vil bli noe bedre om maktens sentrum flyttes til Brekstad. En ja-stemme fra gamle Jøssund kan således bli et svært misforstått takk for sist.
Akkurat som folk kjemper for nærbutikken sin, skolen eller sykehuset, bør de stå på for kommunen sin. Om herredshuset stenges, forsvinner en pilar i samfunnet, og da kan i neste omgang flere fort falle. I Osen, Roan, Åfjord og andre truede individer av arten bør man derfor allerede nå mobilisere. For Bjugn-folket bør et rungende NEI være innlysende. Ørlendingene gjør klokt i å stemme likedan. Også deres fine kommune er bedre tjent med en livskraftig nabo enn en døende utkant. Mens vi nå ser fram til storstilt bursdagskalas for Grunnloven, var det i fjor 175-årsjubileum for Formannskapsloven, feiringer av henholdsvis den nasjonale og lokale sjølråderetten. Da ville det være for galt om bjugninger og ørlendinger skulle kaste vrak på sistnevnte 24. februar, og et NEI fra begge hold vil utvilsomt sikre de innledningsvis nevnte kjærlighetsforhold.