I lange perioder gjennom snart 100 år har Trondheim vært landets ledende kinoby.
Derfor er det viktig at den gamle kinofasaden blir stående når det nå skal bygges et nytt kino-, idretts- og studentboligsenter i Prinsens gate, slik også arkitektene har foreslått.
For filmen,«de levende Billeder», som det het i annonsene, kom tidlig til Stiftsstaden. Det hadde neppe skjedd om ikke Trondhjem, en by med omkring 38000 mennesker, 19. juli 1897 feiret sitt 900-årsjubileum. Det skjedde med alt fra kongelige mottagelser og banketter til svingende seidler på de mer folkelige stedene, fra «Bespisning av Fatige» til «Borgermidag med Bal». Og midt oppi det hele en annonse for «Kinematograph –levende Fotografier – den nyeste sensationelle Opfindelse i Arbeidersamfundets sal» –på hjørnet av Prinsens og Kongens gate der det i dag – i nyoppusset stand holdes folkemøter, gis konserter og spilles teater.
Takket være 900-årsjubileet kom altså filmen meget tidlig til Trondheim, for øvrig i skarp konkurranse med andre severdigheter som «gutten med Løvehovedet» og «Verdens mindste Ægtepar». Dette skjedde altså bare halvannet år etter at brødrene Lumière hadde vist sine første «levende billeder» i Paris.
Men det gikk enda ni år før Trondhjem fikk sin første faste kino. Kinematografeierne kom og dro på sine ferder landet rundt, og de gjorde opptak underveis, som senere ble vist i en slags forsinket variant av Dagsrevyen!
Pioneren i Trondheim var tyskeren Paul Kräusslich, en myndig herre som mer enn noen annen øynet filmens store fremtidsmuligheter. Han drev ikke bare kino, eller rettere sagt kinoer. Han reiste også land og strand med sitt kamera som en fremskutt representant for datidens Dagsrevy. Da selveste kongen gjorde sitt inntog i kroningsbyen 14. juni 1906, kunne tyskeren vise film fra begivenheten allerede kl. 21 samme kveld, tre timer etterpå!
Samme år kom også den første permanente biograf i Kongens gate 24, senere også i Adresseavisens nåværende gård i Nordre, og etter hvert skjøt de i været som paddehatter, både i sentrum og i Østbyen. I ett tilfelle fikk byen i løpet av vel to måneder fire nye kinoer. Alle var trange, med harde trebenker, men plass nok for både spenning og ikke minst drømmer hos en stort sett fattig befolkning.
Men det handlet også om enormt voksende inntekter og om filmens angivelige umoral. Vi har tro på at det første var viktigst. Derfor ble kinodrift ved lov av 25. juli 1913 «kommunalisert», hvilket betydde at blant andre Trondheim kommune, styrt av Arbeiderpartiet, ga seg selv kinokonsesjon. (Derfor ligger Rosendal (åpnet i 1921) der det nå ligger, på grensen mellom byen og daværende Strinda kommune som var borgerlig styrt og derfor tillot privat kinodrift. Rosendal var også ansett som finere enn kinoene inne i byen. Det var et renommè den ikke skulle få beholde!)
Fra 1. januar 1918 eide og drev kommunen Verdensteatret i Prinsens gate. Med tanke på utvidelse hadde kommunen også kjøpt nabotomta. Her åpnet Filmteatret 2. juledag 1919. Det alene hadde plass til ufattelige 1150 tilskuere! Den kommunale kinodriften ga de første syv årene etter overtakelsen et overskudd på over 1,9 millioner kroner. Av det ble 863000 brukt til nedbetaling av gjeld. Resten gikk til kulturelle formål, deriblant teatret. Det var altså inntektene fra de «foraktede» kinoene som drev teatret!
Krigen dempet ikke besøket, tvert imot. I 1944 hadde trondheimskinoene et besøk på ganske nøyaktig to millioner, bare slått med snaut 100.000 kinogjengere det første fredsåret. Film og kino ga som så mange ganger før avkobling fra en stresset og vanskelig livssituasjon.
Men den nesten fullførte byggingen av kinoen i kjelleretasjen på Folkets Hus, altså Sentrum, ble stanset da krigen kom, og rommet ble av tyskerne blant annet brukt som matvarelager. Men kinoene presset på for en åpning. Og den kom 24. november 1944 med premiere på den tyske (!) skøytefilmen «Den hvite drøm». Trondhjemmerne syntes det var ubehagelig å sitte blant tyske soldater, men behovet for en liten fristund var sikkert gjensidig.
Trondheim har en fargerik kinohistorie, og mye kunne vært fortalt, blant annet om Heimdal Kino som ble åpnet i 1965, men fikk en meget kort levetid, og om kinomusikerne som forsvant. I Verdensteatret besto orkesteret av elleve musikere.
Men mest spesiell er kanskje historien om Cirkus og som lå der Prinsen-kinoene nå har sin parkeringsplass, en permanent bygning for omreisende sirkus, slik det var i de fleste større byer, altså sirkus om sommeren, men kino ellers i året.
Eieren var den driftige O. Skjevlo som også drev Kinografen i Kongens gate 24, der kolonialforretningen Osnes senere holdt til, og hvor han lot inngangspartiet «dekorere» av to lettkledde nymfer, gjort at domkirkens Vilhelm Rasmussen, i dag mest kjent for Olav Tryggvasons-statuen på Torvet.
I Cirkus-bygningen laget han kino med 850 sitteplasser. Men i 1912 solgte han bygningen for 50000 kroner til studentene. Skjevlo fortsatte som leietager med kino seks dager i uka, mens studentene la beslag på bygningen på lørdagskveldene.
Senere bygde de sitt eget Studentersamfunn på andre siden av Elgeseter bru. Da var de, blir det sagt, så påvent «sirkusmanesjen» at de ville at det nye huset på den andre siden også skulle være rundt! Og slik ble det.