For en uke siden vedtok kirkemøtet at kirken ikke skal foreta seg noe for at også mennesker av samme kjønn kan gifte seg i kirken.
Med et knapt flertall på sju stemmer falt forslaget om å innføre en egen vigselsliturgi for likekjønnede. Reaksjonene uteble ikke. Prester som ikke lenger ønsker å være med på denne forskjellsbehandlingen har diskutert alt fra muligheten til å nekte vielser i det hele tatt, til å gjennomføre samkjønnede vigsler etter det ritualet vi har og prøve det juridisk for domstolene etterpå. I Oslo har ordfører Fabian Stang i et forsøk på å bøte på skaden åpnet rådhuset for kirkelige vigsler. Det hjelper ingenting all den tid vi må ha et rituale som er godkjent for at vigselen skal være juridisk gyldig. Det har vi ikke.
Folk er rasende. Og melder seg ut for å si ifra at nok er nok. De vil ikke være del av en organisasjon som diskriminerer. Det siste tallet jeg så for utmeldinger var estimert til 8500. Det er vanskelig å representere kirken nå. I strategiplanen til Nidaros bispedømme står det at vi skal være en åpen folkekirke som verner om menneskeverdet. Det er mange som ikke opplever det akkurat nå. Det er mange som føler at de har fått døra slått i ansiktet på seg – enda en gang. Og at deres liv og deres kjærlighet ikke er god nok for kirken.
Jeg skjønner at folk blir sinte, jeg skjønner at folk melder seg ut. Men jeg synes det er veldig, veldig trist at så mange havner i en kirkelig hjemløshet på grunn av denne saken. Når kirkens folkevalgte forsamling, kirkemøtet, ikke er representativ for kirkens medlemmer, i hvert fall hvis vi skal tolke alle reaksjonene, har vi et demokratisk problem. 21. mai 2012 ble kirke og stat formelt skilt. Det valgte kirkemøtet er nå kirkens øverste makt og myndighet. Det er krevende med store institusjonelle forandringer. Det ser vi nå. Når folk kommer med raseriet sitt og utmeldingsskjemaet, må jeg spørre: Hva har du gjort for å forhindre at dette skulle skje? Stemte du ved forrige kirkevalg? Undersøkte du hva de forskjellige representantene som stilte til valg i Nidaros bispedømmeråd mente om denne saken? Det er mitt håp og min tro at denne ulykksalige saken på lengre sikt fører til en endret bevissthet, og gjør at kirkens medlemmer over det ganske land undersøker hvilke muligheter de har til å påvirke.
Det som har skjedd de siste dagene er ikke bare et demokratisk problem; det er også et teologisk (ekklesiologisk) problem: for hvem er kirken? Er det prestene? Er det kirkemøtet? Er det biskopene, eller det alle oss som er sammen i Nidarosdomen i dag. Er det folket? Alle døpte? Da jeg gikk på praktikum for å lære å bli prest, arbeidet vi med dette spørsmålet: «Hvem er kirken?», og vi ble grundig tatt i skole av Gunnar Stålsett, som var rektor den gang og senere biskop i Oslo. Når vi var lei oss og oppgitte over konservative krefter i kirken som ville ha en helt annen kirke enn den vi ønsket oss, sa han: «Nå må dere slutte å overlate til de andre å være kirken! Dere er kirken! Dere må lære dere å si og tenke : Jeg er kirken!» Så gjorde vi det. Jeg tenker at noe av problemet i vår kirkevirkelighet i dag, er at veldig mange overlater til andre å være kirken, og å definere hva og hvem kirken er. Er du døpt, vil du høre til, så har du din rettmessige plass i kirken. Og den kan ingen ta fra deg. Heller ikke de som prøver å definere deg ut ved å gjøre kirken liten og trang. Du er kirken, sammen med oss. Vi er kirken! Sammen. Og som vår praksisstudent i Nidaros Domkirke og Vår Frue menighet, Sara, så treffende sier det i Adresseavisen: «Vi har bare en Jesus, og han må vi dele ...»
Jeg fascineres av Bibelens klokskap. Det fins ingen annen bok som formidler så dype sannheter om hva det vil si å være menneske og tro på Gud. Men det er problematisk når noen tar definisjonsmakten, og med Bibelen i hånden sier at «sånn og sånn er det» i forhold til etiske spørsmål. Hos meg lyser da de røde lampene. Bibelen forteller om Jesus. Det er mange etiske spørsmål og problemstillinger som Jesus ikke svarer på – rett og slett fordi de ikke fantes i hans samtid. Hva skal vi gjøre da? «Bruke sunn fornuft», sier konfirmantene mine. Ja, fornuften har Gud lagt ned i oss gjennom skaperverket, nettopp fordi vi skal bruke den.
Hva ville Jesus gjort i møte med homofile som kommer til kirken med sitt liv og sin kjærlighet og som ønsker å ta vare på hverandre med kjærligheten som redskap? Som Jesu etterfølgere er vi alle forpliktet på å stille oss dette spørsmålet i vårt lønnkammer.
«En kirke som voterer om den skal be for folk, bør få alle troende mennesker til å søke ly» (sitat Tomm Kristiansen).
Kirken har alltid levd i dialog med sin samtid. Kirkens oppdrag er å bygge bro mellom livet og Guds ord som vi kjenner det ut fra Jesu ord og handlinger. Det må vi fortsette med slik at mennesker opplever evangeliet relevant for sitt liv. For det er det. Vi er kirken. Og sammen skal vi dele Guds kjærlighet i Jesus Kristus slik at mennesker kommer til tro og kan si sammen med oss: Vi er kirken.
Kronikken er et utdrag av Lerdahls preken i Nidaros domkirke palmesøndag.