Teoretisering av yrkesopplæringen

I tillegg var det nok et ønske fra myndighetene om å få en bedre oversikt over og kontroll med den videregående opplæringen. Før reformen var det over 100 grunnkurs (det første året på videregående skole). Disse ble redusert til under 15. Verst gikk det utover yrkesfagene hvor reduksjonen var størst og flere fag ble slått sammen til såkalte felles grunnkurs. Det førte til at undervisningen ble mer generell og mindre praksisnær og ikke alle lærerne hadde kompetanse i andre fagfelt enn sitt eget.

På den tiden var jeg ansatt ved daværende Statens Yrkespedagogiske Høgskole, som først og fremst hadde ansvaret for praktisk pedagogisk utdanning av yrkesskolelærere. Det hadde den hatt i mange tiår og de ansatte hadde godt kjennskap til hva som rørte seg innen yrkesskolesektoren. De fleste var sjokkert over en reform som bare forsterket det som hadde skjedd gjennom en årrekke. En økt teoretisering av yrkesutdanningen. Selv om vi var høringsinstans og den institusjonen med best kompetanse på yrkesutdanning, prellet våre faglige og velbegrunnede tilbakemeldinger av på utdanningsministeren og professoren i sosiologi.

Akademikere, og i særdeleshet de som har en doktorgrad, har ikke kommet der de er i dag uten en særdeles godt utviklet evne til å abstrahere. For de fleste av dem er det helt naturlig å benytte seg av den hypotetisk deduktive metode i forskningsarbeid. Faren er at de tar med seg denne tenkningen både når de skal planlegge utdanningsforløp og undervisning og ikke minst ved valg av lærings- og undervisningsmetoder. Derfor blir forelesning, som egentlig betyr å lese først og underforstått handle etterpå, en mye brukt metode. Hvem husker ikke eksperimentene i fysikk og kjemi fra egne skoledager hvor vi først ble fortalt hva som skulle skje og så skulle vi se etter om det stemte. Det startet med teori, som ikke alle skjønte så mye av og ikke alle ble klokere av å se på et eksperiment.

Hadde vi derimot hatt muligheten til å eksperimentere på egen hånd, ville antagelig nysgjerrigheten og motivasjonen økt. Da ville vi ha innsett at vi trengte teori for å få svar på de spørsmålene vi stilte oss. For å sette det på spissen kan vi si at forelesning svært ofte for mange vil være å få svar på spørsmål som ennå ikke er stilt. Faren er da at svarene går inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre. Ved å starte med praksisen, opplevelsen, erfaringen, oppdagelsen og nysgjerrigheten, kan forelesning, eller egentlig etterlesning, være på sin plass. Da kommer svarene på spørsmål som eleven har stilt seg og da blir det noe mer enn pugg av uforståelig teori.

Det er to ulike læringstradisjoner som preger det norske utdanningssystemet. Den akademiske som går fra teori til praksis og barnehagetradisjonen som går motsatt vei. I mellom disse to står kampen om hvilken som skal være styrende for grunnskole og videregående skole.

Men det var ikke bare myndighetene som bejaet Reform 94. Deler av næringslivet så seg tjent med en godt teoretisk skolert fagarbeider fremfor en ingeniør siden den førstnevnte var billigere å ansette. Men nå ser det ut til at det er et relativt samstemt næringsliv som ønsker en mer praktisk rettet fagutdanning. Islendingene var sjokkert over Reform 94. For dem var det helt utenkelig med teori først og praksis etterpå. For å bli fagarbeider på Island har eleven praksis i en bedrift første skoleår. De mener at etter et praksisår har elevene forutsetninger for å knytte teori til praktiske erfaringer.

Det kan være mange årsaker til frafallet i videregående opplæring og spesielt innen yrkesutdanningen. Men en viktig faktor er manglende motivasjon for teori som elevene ikke ser relevansen av. Dessuten spiller det ikke en uvesentlig rolle på hvilket tidspunkt i opplæringen de må forholde seg til teori. Noen yrkesskolelærere har vært så kreative og heldige at de i tilknytningen til verkstedet eller praksisrommet, har et teorirom hvor de kan ta med elevene når de ser at den manglende teoretiske innsikten fører til at de ikke får til det de holder på med.

Ingen er i tvil om at det er billigere på kort sikt å plassere 30 elever i et klasserom enn å ha de samme elevene fordelt på to verksted/praksisrom og to lærere. Men hvis myndighetene vil komme frafallet til livs og næringslivet virkelig ønsker dyktige fagarbeidere, må praksis, erfaring, opplevelse, oppdagelse og eksperimentering fremelskes og stimuleres. Virkemidlene er der, men da må akademikere akseptere at ikke alle har samme evnen til å abstrahere.