Årets landbruksoppgjør er over. Den daglige dosen av beskrivelser og argumenter i media stilner av, og mange har sikkert fått nok.
Det er blitt tegnet et bredt bilde av betydningen av matproduksjonen og landbrukets rolle i media over mange uker. Det er grunn til å se litt nærmere på det bildet.
Det er særlig tre momenter som repeteres kontinuerlig:
• Vi snakker om norsk matproduksjon, norsk landbruk er norsk matproduksjon
• Verdens økende befolkning må ha mer mat, vi må bidra, og øke matproduksjonen (les landbruksproduksjonen)
• Vi må klare å produsere mat for eget folk, selvbergingsgraden er viktig, den må økes
Samlet gir det et bilde av sektorens betydning, i Norge og i verden. Men er det rett?
En kjapp titt på 2013-statistikken til Statistisk Sentralbyrå for norsk produksjon av proteindelen i matfatet – kjøttet – der storfe, kylling, sau, svin og fisk utgjør alternativene viser et interessant bilde (se vedlagte illustrasjon.) Av Norges produksjon på ca. 3,7 millioner tonn utgjør svin 3,5 prosent, fjørfe 2,8 prosent storfe 2,3 prosentog sau 0,7 prosent. Resten kommer fra havet.
Nå består matfatet av mer enn kjøttproduktene, men å fremstille et bilde av at det er landbruk som er Norges matproduksjon er ganske spesielt, og tvilsomt.
At verden vil trenge mer mat, er det ingen tvil om.
FNs landbruks- og matorganisasjon (FAO) sin rapport «How to feed the world in 2050» peker på utfordringene ved å produsere nok mat til antatt 9 millarder mennesker, der brorparten av befolkningsveksten vil skje i utviklingsland.
Landbruksproduksjon særlig i utviklingsland må økes. 80 prosent av veksten vil komme fra økt effektivisering, kun 20 prosent fra økt landareal, og landbruket i utviklingsland må gis rammebetingelser til å utvikle seg bl.a. gjennom tilgang på godt betalende markeder. Altså ifølge FAO-rapporten.
I tillegg påpeker FAO hvor viktig det vil være at verden kan hente mer protein fra havet, spesielt fra akvakultur.
Er da det å sikre og øke produksjonen i land med relativ lite effektivt landbruk det logiske svaret?
Når det må skje gjennom å beskytte produksjonen mot konkurranse fra andre mer effektive matprodusenter? At det er det beste bidraget til de globale utfordringene, virker tvilsomt.
Selvberging, å ville produsere mat til sin egen befolkning selv, at ikke andre skal få gjøre det, er ikke en uvanlig del av et lands politikk, de fleste land har det som et mål.
For Norge kan man reflektere over om det er en reell frykt for at vi ikke skal få tak i mat fra andre land som er motivasjonen, eller om det er opprettholdelse av virksomheten som sådan som er målet.
Og der er nettopp et viktig poeng.
Også folk som meg, som i mange år har jobbet for sjømatnæringen både i Norge og utenlands, ønsker spredt bosetting og landbruk i landet vårt.
Jeg er fullstendig klar over at det kan man ikke opprettholde uten å ha reguleringer og ordninger som gjør at samfunnet må betale noe for det, direkte via subsidier eller indirekte via beskyttelse.
Og det er et sammensatt bilde som krever at man får frem de forskjellige positive effekter og sider ved landbruket, sett opp mot det vi betaler.
Men det som er problematisk er når det lages retorikk og virkelighetsbilder om en nærmest moralsk høyverdig rolle i verden som ved nærmere ettersyn ser tvilsom ut.
Vi får håpe fremtidig diskusjon om norsk matproduksjon og virkemidler preges mer av reelle beskrivelser og avveininger enn tvilsom retorikk.