Etter at Østerrike-Ungarn hadde erklært Serbia krig den 28. juli 1914, trådte alliansesystemet i kraft, og stormaktene på kontinentet ble trukket inn i en europeisk krig.
Østerrike-Ungarn og Tyskland på den ene side mot Russland og Frankrike på den andre. Begge sider gamblet med britisk støttet. Det britiske imperium omfattet en firedel av klodens landareal med omtrent den samme andel av verdens befolkning. Britene hadde konkurrert med de øvrige stormakter om herredømmet i den tredje verden, men i 1904 hadde de inngått en såkalt entente med Frankrike om deres gjensidige interesser i Afrika, og i 1907 fulgte en liknende avtale med Russland om Asia. Disse avtalene var på ingen måte allianser med løfte om støtte i en eventuell krig. Likevel regnet franske og russiske politikere med britiske deltakelse i 1914. På den annen side gamblet tyskerne med britisk nøytralitet. Tyskland hadde riktignok provosert britene med sin flåteopprusting og høylytte krav om en refordeling av kolonier. Likevel hadde de to land to ganger før 1914 forgjeves forhandlet om ulike stridspunkter. Det viser at alliansesystemet ikke var uforanderlig.
Schlieffenplanen: Landets militære ledere hadde innsett at Tyskland ikke ville makte å slå russerne og franskmennene samtidig i en tofrontkrig. Som et svar på dette dilemmaet utklekket de en plan som gikk ut på tyngden av den tyske hær skulle settes inn mot Frankrike og i en knipetangsmanøver omringe og knuse den franske armé. I neste omgang skulle tyskerne så vende seg mot russerne. Det var bare en hake ved planen som viste seg å ble skjebnesvangert. De militære forutsatte at den tyske hær måtte å gå gjennom det nøytrale Belgia skulle de lykkes med sine forsetter. Ved krigsutbruddet ble planen satt ut i livet, og den 3. august rykket tyske tropper inn i Luxembourg som det første skritt på veien, og dagen etter rykket de inn i Belgia.
Storbritannias utenriksminister Edward Grey hadde foretatt seg små tilløp til mekling, og den britiske opinion og regjering var delt i spørsmålet om britisk deltakelse. Den tyske innmarsj i det nøytrale Belgia gjorde utslaget, og da et ultimatum ikke ble besvart, erklærte Storbritannia Tyskland krig natten mellom 4.og 5 august 1914.Avgjørende for Storbritannia var sannsynlig frykten for at tyskerne i første omgang skulle sette seg fast i kanalhavnene, og i neste omgang true maktbalansen i Europa.
Dette er et av de mest omdiskuterte spørsmål historikere har drøftet i hundrevis av bøker og avhandlinger uten at de har funnet noe endelig svar. Spørsmålet har også fått en moralistisk dimensjon i det mange har diskutert om hvem som hadde «skylden for krigen», noe som preget seierherrenes opptreden under fredsslutningene i 1919 i Paris De krigførende ga også ut bindsterke såkalte hvitebøker med dokumenter for å rettferdiggjøre sin opptreden. Det er neppe tilstrekkelig å forklare krigsutbruddet med strukturelle forklaringer som for eksempel kappløp om kolonier, økonomiske interessemotsetninger, opprusting, nasjonalisme, stormaktsallianser osv. Dette var faktorer som hadde gjort seg gjeldende i tiår, men mange av konfliktene som hadde oppstått, var dempet i årene før 1914 eller hadde latt seg løse ad diplomatisk vei.
Historikerne har derfor konsentrert seg om beslutningsprosessen blant de ledende politikere og militære i stormaktene, om spørsmålet hvorfor de «gled» inn i krigen da de følte at deres handlings- og valgmuligheter ble innskrenket. I 1920årene la særlig amerikanske historikere vekt på Østerrike-Ungarns og Russlands ansvar gjennom deres tidlige mobilisering og krigserklæringer. Men både før og etter den annen verdenskrig har Tysklands opptreden stått i fokus. Det gjaldt særlig etter at den tyske historiker Fritz Fischer skrev boka Griff nach der Weltmacht, der hans tese om krigen var at den var et tysk framstøt for å oppnå verdensmaktstatus på linje med Storbritannia. Tesen har senere fått motbør I år kommer stadig nye bøker. Særlig omtalt er Christopher Clarks bok The Sleepwakers. Han legger særlig vekt på Russlands tidlige mobilisering og forholdene på Balkan. Men er hovedtesen egentlig noe nytt under solen?
I denne artikkelen har jeg framhevet at Storbritannias inntreden mente verdenskrig. Hva berettiger denne påstanden? Krigene ble ført og fremst utkjempet i Europa, men også i Midt-Østen, Afrika og Asia (Kina),og ikke minst på verdenshavene. Sentralt var USAs inntreden i 1917,og på de alliertes side var det til slutt nesten 30 land, mens de såkalte sentralmaktene fikk følge bare av Det ottomanske riket og Bulgaria.
I år blir hundreårsjubileet for 1914 markert i de krigførende land med ulik styrke 1.verdenskrig føles så fjern, og landgangen i Normandie i annen verdenskrig har foreløpig fått større oppmerksomhet i massemedia. Men uten at vi kan ta det opp her, representerte den første verdenskrig kanskje et større brudd med fortiden enn den andre gjorde.