De fire borgerlige partiene var nødt til å bli enige om statsbudsjettet, men det oser mistillit og ikke entusiasme av samarbeidet til høyre og i midten av norsk politikk.
Det ble ikke regjeringskrise i år heller. Seks dager på overtid ble regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet enige med støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti. Det var ikke entusiasme for samarbeid som drev forhandlerne til enighet. Snarere var det en felles skjebne som sier at de er nødt. Etter stortingsvalget for to år siden så det en kort stund ut til at det kunne bli en regjering med alle de fire partiene. Det ville vært en fordel for landet og for det borgerlige samarbeidet.
To år på rad er de fire partiene blitt enige om statsbudsjett. Likevel virker det nå som om det er en dypere og bredere kløft mellom regjeringspartiene og støttepartiene enn noen gang. En flertallsregjering av de fire er nærmest utenkelig. Det er flere grunner til at det er slik. To av dem er knyttet til Frp og flyktningkrisen. I de siste ukene har Frps stortingsgruppe nærmest fremstått som enda et opposisjonsparti. Det har nok partiet tjent velgere på, men det er vanskelig å styre et land på slike premisser. Det andre er at selv om det ble et bredt forlik om flyktninghåndteringen, står regjeringspartiene mye nærmere Ap enn deres to støttepartier i denne saken. Det vil oppstå nye utfordringer i samarbeidet hvis flyktningstrømmen blir enda større enn det som kan løses for de 9,5 milliarder kronene som er puttet inn i budsjettet.
Avtalen med Venstre og KrF innebærer at det er flyttet på seks milliarder kroner. Det er ikke mye i et statsbudsjett på 1245 milliarder. Det kan ligge mye politikk i lite penger. I tillegg kommer den enda større verdien i symbolsaker og politisk markering. Derfor fikk Venstre noen grønne avgifter, mens KrF ble tilgodesett med å beholde de bistandspengene som regjeringen ville fjerne. I det store og det hele er det likevel det statsbudsjettforslaget regjeringen presenterte i oktober som nå vil bli vedtatt i Stortinget.
Norske politiske og økonomiske bekymringer blir små i sammenligning med nesten alt annet. Med klimakrise og lav oljepris som bakteppe er det likevel grunn til å være bekymret for den totale pengebruken i statsbudsjettet. Staten blir neste år enda litt mer avhengig av oljeinntektene. Det er en kostbar unnlatelse når kursen ikke blir lagt om.
Regningen for at regjeringen og Stortinget hvert eneste år setter ny rekord i bruk av oljepenger skyves til dagens unge.