Rissa og Leksvik har vedtatt å slå seg sammen til én kommune med navnet Indre Fosen. Det er en god start i en reform som går veldig tregt.
År kommer og går, men kommunegrensene i et veldig fininndelt Norge er stort sett de samme. Utviklingen skjer svært raskt på mange livsområder. Likevel er kommunestrukturen som hogd i stein. «Grenser som har vært de samme i minst femti år, må fortsatt være slik de er.» Telekommunikasjon, internett og bedre veier og biler har endret Norge, slik det har endret også resten av verden. Dårlige kommunikasjoner, fjorder og fjell har vært den viktigste forklaringen på at vårt langstrakte, men tynt befolkede land har rådhus på hvert et nes og i de fleste bygder.
Når mange tviholder på kommunegrenser som tiden har løpt ifra, ligger årsaken sjelden i dårlige kommunikasjoner. Lokal beslutningskraft og lokaldemokrati blir fremholdt som viktige argumenter for en faststørknet kommunestruktur. Resultatet kan bli det stikk motsatte. Hvis kommuner ikke blir større enheter, vil det føre til mindre lokal beslutningskraft. Det er heller ikke slik at dagens situasjon er så mye mer demokratisk og knytter beslutningskraft nærmere velgere og innbyggere enn det som kan være alternativene. De aller fleste kommuner, med unntak av de største byene, har ordninger der tjenester til innbyggerne er basert på interkommunalt samarbeid. For mange innbyggere er disse samarbeidsordningene i praksis viktigere enn de beslutningene som tas i det lokale rådhuset.
Mye av motstanden mot sammenslåing er i realiteten basert på vern av egen makt og posisjon, pluss en iboende skepsis mot å endre noe som fungerer. Mange kommuner fungerer i dag på premisser som ikke vil være til stede i morgen. Urbanisering er en av de sterkeste drivkreftene i samfunnsutviklingen. Det fører til fraflytting fra bygda og tilflytting til byen, slik det allerede har gjort i flere tiår. Dette fører til to ting for kommuner som får færre innbyggere: Det blir færre hoder og hender til å stå for tjenesteproduksjon og det blir vanskeligere for storsamfunnet å opprettholde den pengestrømmen som i dag går fra byen til bygda.
Det er ikke så vanskelig å forstå at menige velgere ikke ser disse utviklingstrekkene. Derimot er det slik at politikere og rådmenn som underslår disse fakta, tar på seg et stort ansvar.
Mange flere bør følge Rissa og Leksviks eksempel. Ikke for at de skal tekkes regjeringen, men for å gjøre det som på sikt er best for deres egne velgere og innbyggere.