Johaug-dommen utfordrer vår rettsfølelse og truer idrettsutøveres rettssikkerhet.

Streng dom: Therese Johaug ble dømt til 13 måneders utestengelse. Bildet er fra høringen i januar. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

En dom som gir Therese Johaug 13 måneders yrkesforbud, tap av store inntekter og en stor personlig belastning på grunn av en glipp i aktsomheten, virker unødig hard.

I morgen starter verdensmesterskapet på ski i Lahti i Finland. I 2001, forrige gang det var ski-VM i Lahti, ble det avslørt en gigantisk dopingskandale, der flere finske utøvere var involvert. Nå er det Norge som har dopingstempelet, selv om de finske og de norske sakene er veldig forskjellige.

Idrettsutøvere er villige til å akseptere så store begrensninger i sitt privatliv at det strir mot menneskerettighetene. De underkaster seg et rapportsystem som langt på vei fratar dem rettigheten til et privatliv. Faktisk er seksualforbrytere ute på prøve pålagt å oppgi mindre informasjon om sitt privatliv enn idrettsutøvere.

Dette rapportsystemet er nødvendig for at dopingkontrollørene kan gjennomføre tilfeldige tester, noe som er et av de mer effektive preventive tiltakene. Den omvendte bevisbyrden er et annet omstridt punkt. I vårt rettssystem må påtalemyndigheten bevise skyld, men i idrettens domstol må den tiltalte bevise sin uskyld.

Den statsdrevne russiske dopingen i forbindelse med OL i Sotsji, viser hvordan jukset blir mer sofistikert og jukserne blir dyktigere. Mange visste om og deltok i svindelen, men den ville ikke blitt avslørt om det ikke var for varslerne.

Selvfølgelig ønsker vi en mer rettferdig praksis som skiller bedre mellom overlagt doping og rene uhell. All den tid idretten ikke er i stand til å ruste seg med et dopingpoliti som kan drive effektiv etterforskning over hele verden, må vi kanskje leve med noen urettferdige dommer. Johaug er bare ett av et titall ofre for et rigid system.

Så lenge store deler av idrettsverdenen mangler effektive antidopingorganisasjoner, er det risikabelt å snu bevisbyrden og endre på regelen om objektivt ansvar. Risikoen er stor for at det åpner for mer juks, og da vil de rene utøverne ha mest å tape.

Toppidretten hviler på ideen om en ren og fair konkurranse.