I morgen er det igjen tid for å juble over fedrelandet, friheten og det norske demokratiet. Vi kan gjøre det med god samvittighet.
Da kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) hyllet det hun mente var typisk norsk, ble hun kritisert i alle kanaler. På listen over hva en minister i julestemning begrunnet sin nasjonale begeistring med stod blant annet Kvikk Lunsj, brunost, dugnad, juletre, kålrabistappe og julesanger. Litt snevert grunnlag å sette folk i bås på, mente mange, også vi på denne plass.
Hun kunne ha lagt til bunader og flagg, hornmusikk, pølser og is, barnetog og kongefamilien på slottsbalkongen. Mange ville nok igjen ha kritisert henne for å være vel høy på norskhetens vegne. Men det går en grense mellom det som er sjåvinistisk selvgodhet, og det som er en god form for nasjonalfølelse. Vi kan være glade i det som er vårt, uten å redusere verdien av det som tilhører andre.
Det er forskjell på å kjenne sin bakgrunn og være stolt over verdier og tradisjoner vi har hatt felles i generasjoner, og å stenge ute alt vi kan oppleve som fremmed og til og med truende. Det er riktig at mye av det vi kaller typisk norsk, kan ha sitt opphav i andre kulturer og være like typisk for andre nasjoner. Likevel finnes det noen kjerneverdier og -fenomener vi må våge å kalle norsk. Det er forskjell på den sunne nasjonalfølelsen som gir oss stolthet og tilhørighet, og den ekskluderende nasjonalismen.
I vårt eget land gir den seg utslag i mistro til mennesker med andre verdier enn vi er vant til. USA har en president som sier "America first". I Europa har nasjonalistiske holdninger og partier fremgang. Vår verden er igjen preget av oppsplitting, isolasjonisme og stengsler.
Den sunne nasjonalfølelsen er den som setter pris på at vi lever i et godt og trygt samfunn. Dette samfunnet har også plass til mennesker som banker på vår dør utenfra. Den gode nasjonalfølelsen er ikke ekskluderende. Den er basert på kjærlighet til natur, historie og medmennesker, og på verdier om frihet, likhet og fellesskap, gir oss en trygg plattform å møte det som virker fremmed på.
Det er verdt å feire.