Nedgangen i oljeindustrien er en påminnelse om at Norge står foran langt større utfordringer enn det som kommer frem i dag til dag-debatten.
Siden i sommer har oljeprisen falt kraftig. Fallet har ført til at Statoil og andre oljeselskap har intensivert jakten på kostnader. Leting etter nye funn er lagt på is. Flere tusen medarbeidere er sagt opp og permittert. Ringvirkningene vil bli store. På kort sikt for sysselsetting og aktivitet, på lengre sikt også for offentlige budsjetter. Situasjonen er så alvorlig at oljeserviceindustrien ber om statlig hjelp for å opprettholde arbeidsplasser og virksomhet.
Verdiene på Oslo Børs har falt i takt med oljeprisfallet. Frykten for et kraftig kursfall økte da Dagens Næringsliv før helgen slo til med krisestemning og krigstypografi på forsiden. Oljen er nemlig ikke eneste grunn til bekymring. Det går tregt å få i gang økonomien i resten av Europa. I Kina er det fortsatt sterk vekst, men det er usikkerhet knyttet til landets nye kurs i den økonomiske politikken.
Mens lavere oljepris er dårlig nytt her hjemme, er det positivt for mange andre. I land der det ikke produserer olje, vil aktiviteten øke. Det vil igjen være positivt også for Norge, selv om det ikke vil dekke opp tapet ved lavere oljepris.
Samtidig som det kommer flest dårlige nyheter om norsk økonomi, kom det i helgen en annen nyhet som ikke har fått så stor oppmerksomhet, men som på lang sikt har svært stor betydning for velferdssamfunnet. Ifølge SSB vil innen 2060 antall helsearbeidere bli fordoblet. En av tre arbeidstagere vil ifølge forskerne være sysselsatt i helsesektoren. Hvis en annen tredel i tillegg skal være trygdemottagere, er det ikke vanskelig å se at det vil bli mildt sagt krevende å sørge for at morgendagens velferdssamfunn blir økonomisk bærekraftig.
Lavere oljepris i dag kan være en påminnelse om at det er ikke nok å vedta velferdsgoder som gjelder morgendagen. Det må også være penger, hender og vilje til å oppfylle målsettinger, krav og forventninger.
I den grad det kan komme noe godt ut av økonomiske krisesignaler, bør det være erkjennelse av at selv ikke «verdens rikeste land» er unntatt fra tyngdekraften.