Atter en gang må en norsk regjering sende soldater ut i en blodig krig. Den nye regjeringen har tatt en av sine vanskeligste beslutninger.
Det er ikke politisk omstridt å sende 120 norske soldater inn i krigen mot IS i Irak. Terrorgruppen som kaller seg Den islamske stat (IS), er en trussel ikke bare mot nabolandene, men for det internasjonale samfunn. Norske politikere, med regjeringen i spissen, har vegret seg lenge. Det som begynte med humanitær bistand og fortsatte med fem rådgivere plassert i USA, ender nå med soldater på bakken. I lys av alternativene er det siste utvei som nå er valgt.
Beslutningen om å sende soldater er innenfor folkeretten fordi Irak har bedt om bistand. En samlet region ønsker vestlig hjelp. Norges bidrag innebærer fortsatt humanitær bistand i tillegg til spesialsoldatene, og antall soldater er beskjedent. Rundt 50 land blir nå med i krigen mot IS. Situasjonen i Irak og i nærområdene er en helt annen nå enn for elleve år siden, da Irak-krigen ble startet 20. mars 2003.
Derfor er det ikke politisk kontroversielt å sende norske soldater ut i det som er en meget blodig og brutal krig, verre enn det vi har sett før i regionen. Solidariteten innenfor Nato-alliansen ligger i bunnen for at Norge stiller opp når det trengs. I Syria og Irak har behovet for militær bistand vært stort lenge. Men i Syria er det folkerettslig helt umulig på grunn av Assad-regimet som fortsatt styrer, selv om behovet for hjelp lenge har vært prekært.
Inngangen til denne krigen kan minne om mange av de tidligere krigene Norge har bidratt i. Det begynner forsiktig med humanitær hjelp, bygger seg opp med militære rådgivere og ender med soldater på bakken. Samtidig har vi hatt regjeringer som nektet for at Norge er i krig.
Dagens regjering synes mer realistisk i beskrivelsen av virkeligheten som gjelder når soldater sendes ut. Solberg-regjeringen har tatt en tung beslutning. Derfor er det viktig at støttepartiene i sentrum og Arbeiderpartiet gir full ryggdekning.
I mange måneder har vi vært vitner til IS sine bestialske handlinger og brutale krigføring. Bare en felles innsats fra solidariske land i verden for øvrig kan kanskje sette en stopper for galskapen, som bunner i en situasjon delvis skapt av tidligere meningsløse kriger.
Det er ikke gitt at den internasjonale alliansen lykkes, men det er gode grunner til å forsøke.