I dag hedres kommunister som deltok i motstandsarbeid under andre verdenskrig. Det er på høy tid.
17. november 1943 ble åtte menn tilknyttet kommunistiske motstandsgrupper henrettet av okkupasjonsmakten på Kristiansten Festning. Et halvt år tidligere ble ti andre kommunister myrdet samme sted. I dag, 71 år etter henrettelsene, hedres brødrene Carsten og Reidar Wærdahl og de andre som var tilsluttet kommunistiske motstandsgrupper. Forsvaret og Norges Kommunistiske Parti (NKP) samarbeider om arrangementet.
Historiker Anders Kirkhusmo skriver i «Trondheims historie» at som gruppe betraktet, var kommunistene de som under krigen, nest etter jødene, måtte betale den høyeste prisen. I tiårene etter krigen var det andre enn kommunistene som ble løftet frem som krigs- og motstandshelter.
Under den kalde krigen kunne ikke Forsvaret som representant for den norske statsmakten samarbeide med NKP. Tanken om det var så fjern, at når Forsvaret og NKP i dag står side om side, understrekes anerkjennelsen av denne delen av krigshistorien.
I høst markeres minnet om at det er 70 år siden store deler av bebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms ble brent. Det var en av de mest dramatiske hendelsene i Norge under krigen. I den sørnorske historieskrivingen har det likevel vært lite oppmerksomhet om det ufattelige overgrepet mot sivilbefolkningen i den nordligste delen av landet. De siste årene har det kommet viktige tillegg til det som lenge har vært den «offisielle» og oppleste krigshistorien. Når kommunistene hedres i Trondheim i dag, er det enda et viktig tillegg til fortellingen om krigen.
Kong Harald ba i 1992 partisansoldatene i Finnmark om unnskyldning. Etter krigen ble de norske partisanene mistenkeliggjort og trakassert for at de i kampen mot tyskerne vendte seg mot Sovjetunionen. Det de gjorde var like naturlig som at motstandskjempere i Sør-Norge dro til Storbritannia.
Det er på høy tid at den delen av krigshistorien som lenge ble fortiet, omsider blir anerkjent og respektert som minst like viktig som mye annet motstandsarbeid.