Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen avslører en populistisk holdning til kommunereformen.
I en kronikk i Trønder-Avisa mandag skriver Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen (bildet) at Ap ikke stiller seg bak kommunereformen slik den er utformet. Det er en del av demokratiet å markere uenighet, men når det gjelder kommunereformen, hadde Arbeiderpartiet og Helga Pedersen stått seg på å vise en mer ydmyk holdning.
Pedersen bruker som sitt fremste argument at regjeringens og stortingsflertallets linje i praksis vil innebære tvang. Nei, det gjør ikke det. Kommunereformen har som forutsetning at kommunene selv skal vurdere og avgjøre om de skal slå seg sammen med én eller flere nabokommuner. Stortingsflertallet har bestemt at det kan bli aktuelt med tvang hvis for eksempel to kommuner ønsker sammenslåing, mens en tredje som ville vært en naturlig del av en ny kommune, sier nei. Det skulle også bare mangle. Det ville vært uansvarlig av regjeringen å gi fra seg et slikt virkemiddel. Da kunne vi endt der kommunestrukturen har stått de siste 51 år: På stedet hvil.
Helga Pedersen klager over at regjeringen og stortingsflertallet har lagt opp til en stram tempoplan. Kommunene har tid helt til utgangen av 2016 med å bestemme seg. Det er ikke hastverk. Derimot er det å vise handlekraft der Arbeiderpartiet sviktet. Det er liten tvil om at mange i Arbeiderpartiet er like intenst for kommunereformen som regjeringen er. Det er påfallende at Pedersen klager på regjeringens tempoplan, når Arbeiderpartiet selv mangler en plan.
Det er bekvemt for Arbeiderpartiet at regjeringen nå gjør den jobben som det største stortingspartiet sluntret unna. Det er politisk forståelig at det ble slik. Arbeiderpartiet ble utmanøvrert av regjeringspartner Senterpartiet. Men det er forskjell på ikke å gjøre noe selv og aktivt å motarbeide det andre gjør. Arbeiderpartiet kommer før eller siden til å bli regjeringsparti igjen. Da kan partiet selv bli ansvarlig for å lose kommunereformen videre.
Derfor er det alt annet enn fornuftig at nestlederen får Stortingets største parti til å fremstå som en tilfeldig protestbevegelse.