Vedtaket om å forvise mulla Krekar til Kyrksæterøra er for alvorlig til at det bare skal forsvinne i en latterkule.
Med hjemmel i en nokså ny bestemmelse i utlendingsloven har politiet fattet et administrativt vedtak om å forvise Mulla Krekar til Kyrksæterøra. Det er ikke kjent at denne bestemmelsen i utlendingsloven har vært brukt tidligere. Dette kan derfor være første gang det i Norge gjøres bruk av intern forvisning. Det gjør det naturlig å diskutere noen sider ved dette rettsinstituttet.
Selv om han er aldri så upopulær, og har gitt til kjenne uakseptable meninger og har brutt det norske samfunnets tillit, beskyttes likevel Najamuddin Faraj Ahmad, bedre kjent som Mulla Krekar, av menneskerettighetene og norsk lov. Det er faktisk slik at Krekar har rett til den beskyttelsen som rettssamfunnet gir, selv om han står for et samfunnssyn der han vil frata andre de samme rettighetene.
Saken kommer for domstolene fordi Krekar klager på politiets vedtak. Han mener vedtaket krenker hans menneskerettigheter, særlig knyttet til retten til privat- og familieliv og retten til bevegelsesfrihet. Disse rettighetene er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Vi mener et vedtak om forvisning bør starte i en domstol, ikke bare havne i domstolene som resultat av en ankesak. Bruk av de alvorligste tvangsmidler, som fengsling og straff, besluttes av domstolene og har sin ubestridte plass i domstolene.
Intern forvisning bør ha den samme plassen i domstolssystemet, med de rettssikkerhetsgarantier og prosedyrer som følger av det. Dommere er satt til å avveie hensyn og interesser mot hverandre og til å avgjøre enkeltsaker. I Krekars tilfelle kan retten blant annet vurdere om han fortsatt er en trussel mot rikets sikkerhet, og eventuelt om trusselen er mindre på Kyrksæterøra enn i Oslo.
Domstolene har svært høy tillit i Norge. Den siste utviklingen i Krekar-saken har skapt tvil om det er tilstrekkelig avstand mellom politiske myndigheter og håndteringen av en enkeltperson. Slik tvil blir ryddet til side hvis en avgjørelse om forvisning blir lagt dit den naturlig hører hjemme.
Mulla Krekar, av alle, fortjener heller ikke posisjonen som den som utløser en situasjon der tilliten til rettssamfunnet blir rokket.