Flertallsalliansen i Trondheim kan bli så stor og massiv at den skaper et demokratisk problem. For lite eller for mye kan begge deler bli feil svar.
Alliansen som styrer trondheimspolitikken i dag har et solid flertall i det sittende bystyret. Basert på meningsmålinger og signaler fra partier som står utenfor den rødgrønngule alliansen, kan ordfører Rita Ottervik (Ap) de neste fire årene komme til å få hele 70 prosent av bystyret bak seg. I dag består konstellasjonen av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. I valgkampen har Venstre og Pensjonistpartiet satt døren på gløtt for at også de vil søke inn i flertallsalliansen som med all sannsynlighet vil styre Trondheim også i neste valgperiode.
I meningsmålingen fra Respons som Adresseavisen offentliggjorde for snart to uker siden, går Høyre og Fremskrittspartiet tilbake. Hvis meningsmålingen blir valgresultatet den 14. september, og hvis både Venstre og Pensjonistpartiet skifter side, vil Ottervik stå i spissen for an allianse som samler 48 av 67 mandater, som tilsvarer over 70 prosent av bystyret.
På den ene side er det imponerende å samle et slikt flertall, særlig siden Arbeiderpartiet har stått i spissen for det politiske flertallet i Trondheim de 12 siste årene. Det er også raust og på lang sikt klokt av Ottervik å samle en bred allianse, når hennes eget parti ikke er veldig langt unna å ha rent flertall alene.
På den annen side er en slik allianse så bred og omfattende at den kan skape en demokratisk utfordring. Demokrati er tuftet på balanse og at mindretallets oppfatninger og hensyn blir ivaretatt. I norsk politikk, både i de større byene og nasjonalt, er vi vant til at posisjon og opposisjon er noenlunde jevnstore. Med en konstellasjon som samler 70 prosent av setene i bystyret, er balansen borte. Det kan også bli skapt tvil om flertallet vil ivareta mindretallets hensyn, hvis sju partier deltar i en flertallskonstellasjon og to står utenfor. Når mange er med i en flertallsallianse, øker videre risikoen for at avgjørelser tas på bakrommet.
Fagbevegelsen er en aktiv støttespiller for Arbeiderpartiet og flertallet i Trondheim. Det styrker faren for at flertallsalliansen kan bli så altomfattende at det blir for mye.
Valgresultater skal ikke forskutteres, men to uker før valgdagen er det svært lav sannsynlig for at det vil bli et regimeskifte i Trondheim.