Erstatning for husdyr drept av rovdyr skal være forutsigbar og rimelig. Derfor må staten legge om sin praksis.
Saken mellom sauebonde Ola Krokann og staten, om erstatning for rovdyrdrepte sauer, endte med full seier for Krokann i Sør-Trøndelag tingrett. Dommen er ikke rettskraftig, men den viser likevel at staten må rydde opp i de urimelighetene som er skapt i systemet.
En viktig premiss for oppbyggingen av en levedyktig rovdyrbestand er at det ikke river grunnlaget unna husdyrholdet. Avveiningen av hensynet til rovdyr og hensynet til landbruket er vanskelig. De politiske kompromissene som er inngått har heller ikke vært enkle å komme frem til. Men hele veien har det vært klart at den som lider økonomiske tap som følge av at de fire store rovdyrene tar husdyr skal ha en rimelig erstatning.
I de tilfellene hvor husdyreierne finner døde dyr og kan påvise at de er drept av rovdyr, er erstatningen en smal sak. Problemene kommer når husdyret bare forsvinner og er umulig å finne igjen. Her sier reglene at husdyreieren skal sannsynliggjøre at dyret er tatt av rovdyr for å få erstatning.
På det siste punktet har staten påviselig strammet inn praktiseringen overfor småfenæringen. Og det har skjedd på en slik måte at erstatningspraksis oppfattes som tilfeldig og ubegrunnet. Dommen fra tingretten går konkret inn i dette, og påviser på en enkel og logisk måte at Direktoratet for naturforvaltning er inkonsekvent og trekker slutninger på sviktende grunnlag. Ved å sammenligne erstatningene gjennom flere år og bruke sunn fornuft, viser dommen at DN ikke har faktiske objektive holdepunkter for sin praksis i dette konkrete tilfellet.
Det er flere enn Ola Krokann som har opplevd dette. Beregninger tyder på at den innstramningen som er gjort har redusert utbetalingen av erstatninger med omkring 20 millioner kroner siden 2008.
Ingen skal kunne motta erstatning for tap av beitedyr uten dokumentasjon. Og det er klart at det er husdyreieren som har bevisbyrden. Det betyr imidlertid ikke at staten kan sjonglere med kriteriene etter eget forgodtbefinnende. Innstramningen som har skjedd oppleves som urimelig og ser ut til å ramme tilfeldig. Derfor bør praksisen endres.
Regler og bestemmelser er viktige. De må kombineres med sunn fornuft.