President Obama kommer sent men godt med sin plan for å redusere utslippene av klimagasser fra USA.
Utålmodige tilskuere til USAs håndtering av klimakrisen kan velge to vinklinger til den klimaplanen presidenten la frem tirsdag: Vi kan enten kritisere ham for at det gjøres lite og kommer sent. Eller vi kan rose ham for at det kommer sent men nødvendig. Ja, det kommer sent, fire år etter det initiativet som ble stanset i Kongressen. Behovet er enormt. Kina og USA er verdens to største utslippere av klimagasser. Derimot er det ingen grunn til å tvile på Obamas klima-engasjement. Derfor kan utålmodig ros være en fornuftig reaksjon på utspillet fra Det hvite hus.
Klimakrisen viser med all tydelighet at selv verdens mektigste person ikke kan gjøre som han vil. Uten støtte fra Representantenes hus kommer presidenten ingen vei. Republikanerne har flertall i den delen av Kongressen, og vil stemme ned forslag som vil kutte utslippene. Derfor har presidenten denne gangen lagt frem tiltak som ikke må via Kongressen.
- Dette er ikke nok for å unngå katastrofale temperaturøkninger, blir det påpekt fra amerikanske forskere. Ja, det burde ha kommet langt sterkere tiltak fra USA, det landet som i moderne tid har stått for de største utslippene av klimagasser til atmosfæren. På den annen side blir det meningsløst å kritisere Obama for at han tar i bruk de føderale virkemidlene som ikke kan stanses av klimaskeptiske velgere og politikere.
Klimaplanen må ses som en begynnelse på noe. Dessuten er det på tide at utålmodige europeere blir klar over at det allerede skjer en gledelig utvikling i USA, selv om utslippskuttene i noen tilfeller er tilfeldige resultater av andre årsaker. USA og Canada har et velfungerende marked for kjøp og salg av karbondioksid. Det bidrar i seg selv til å redusere utslippene. Videre har flere delstater innført egne utslippsbegrensninger. USA har de siste årene vært gjennom en revolusjon i energibruk. Summen av dette, og en utålmodig president, gjør at klima-situasjonen i USA slett ikke er helsvart.
En amerikansk president som vil og får til noe, er dessuten langt å foretrekke fremfor klimaskeptisk motstand som ville gjort de globale problemene enda større.