Det hører fortiden til når fagforeningsmedlemskap avgjør hvem som har rett til å gjøre hvilke oppgaver.
De fleste monopoler og ordninger med organisasjonstvang hører fortiden til. Slik er det dessverre ikke i norske havner.
I havner som er eid av det offentlige, er det en internasjonal konvensjon og en overenskomst mellom arbeidsgiverne og LO-forbundet Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) som avgjør hvem som har lov til å gjøre hva og hvordan arbeidet skal utføres. Arbeidsgiverne i kommunale havner prøver å bli kvitt tariffavtalen som gir NTF monopol, og som de mener gir store kostnader og lav effektivitet. Rammeavtalen for bryggearbeidere gjelder i 70 havner rundt i landet, også i Trondheim Havn.
NTF krever at overenskomsten for de offentlige havnene også skal innføres for den privateide terminalen Risavika Havn ved Stavanger. Flertallet av de ansatte ved terminalen er i dag organisert i LO-forbundet Industrienergi. Avtalen NTF prøver å tvinge frem, ville presset de ansatte til å flytte fagforeningsmedlemskapet fra Industrienergi til NTF. Maktkampen om havnene er derfor en delikat strid for LO sentralt, som likevel har tatt parti med NTF.
NTF hevder at striden handler om sosial dumping, men det avvises kategorisk av arbeidsgiverne. I Norden er det tett samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstagere. Det har bidratt til velstand, demokrati og et samfunn basert på små økonomiske forskjeller. Men det er et ansvar for begge parter å sørge for at avtaleverket holder følge med samfunnsutviklingen.
I 2013 handler ikke lenger rammeavtalen for havner og terminaler om solidaritet og forsvarlige arbeidsvilkår for bryggearbeidere. Det er ikke slik at det på den ene siden av konflikten står ordnede arbeidsforhold og god betaling, og på den andre et liberalistisk kaos med arbeidstagere som utnyttes.
Det fremstår som en kamp der transportarbeiderforbundet prøver å tviholde på makt.