Jeg har forandret meg til det verre på grunn av presset som hviler på meg.
Jeg klarer ikke å kjenne igjen meg selv. Jeg har i en stor grad forandret meg utenpå, men inni meg er jeg ikke til å kjenne igjen. Jeg har blitt en monster. Et monster som er ute etter å såre andre. Og det verste er at jeg ikke klarer å kontrollere meg.
Inni meg har jeg kjent at det har bygget seg opp. Sinnet, fortvilelsen og frustrasjonen har bare ventet på å bli sluppet fri. Gråten som jeg har holdt inne så lenge, vil ikke lenger adlyde. Jeg gråter for alt. I det siste har jeg også følt at følelsene mine har blitt borte. Plutselig føler jeg absolutt ingenting, nada.
Jeg tror mye av grunnen til at jeg har forandret meg til det verre er på grunn av presset som hviler på meg. For det meste karaktererpresset. Foreldrene mine forventer gode karakterer. Hvis de blir middelmådige så får jeg høre det. Men hva hvis de blir dårlige? Og da mener jeg helt elendige. Jeg er redd de vil hate meg og fortelle meg at jeg er dum og ikke arbeider hardt nok. Så vil de nok sammenligne meg med alle mulige andre som er bedre enn meg, og jeg vil sitte igjen med følelsen av at de skulle ønske jeg var en annen. At jeg er et mislykket misfoster. Derfor klarer jeg ikke fortelle om den dårlige karakteren jeg nettopp fikk.
Så er det vennene mine. Det som plager meg er at jeg ikke helt vet hvem vennene mine er. Det er noen jeg vet at alltid kommer til å støtte meg og være der for meg som en venn. Men så er det de jeg ikke helt klarer å stole på. Det er ikke det at jeg ikke vil stole på dem, det er det at jeg ikke klarer det. Jeg har nettopp vært innblandet i en sak, den var ikke særlig alvorlig og alt ordnet seg. Men jeg fikk skylden som den store stygge ulven fordi jeg før har vært innblandet i en lignende sak. Ikke engang mine foreldre trodde meg. Jeg tror at alle tankene som har svirret rundt det, i stor grad har forandret meg. Det at jeg ikke vet hvem som er med eller mot meg, hvem jeg kan stole på.
Det har bare blitt for mye, for jeg klarer ikke lenger takle det. Jeg sliter ikke med selvmordstanker eller noe sånt, men jeg sliter med meg selv.
I det siste har jeg blitt voldelig for å få ut sinnet mitt. Gjerne et par slag mot en person. Det er en veldig stygg uvane, som jeg prøver å legge av meg. Jeg har oppført meg veldig stygt i det siste. Til og med min mindre bror har lagt merke til det. Her om dagen sa jeg en forferdelig ting til min mor, og det verste var at da jeg sa det så mente jeg det. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er og hva jeg skal gjøre.
De sier det vil ordne seg, la oss bare håpe det er sant.
Anonym (15)
Vil du skrive til Snakk ut? Send innlegg på mail til snakkut@adresseavisen.no eller på SMS med kodeord snakkut til 07200.