Mens jeg står og venter på bussen løfter jeg for en gangs skyld blikket fra smarttelefonen min og ser på verden rundt meg. Jeg ser mange mennesker av forskjellig kjønn, alder, religiøs tilhørighet og etnisitet. Jeg ser andre mennesker som stirrer ned i mobilene sine, ned i asfalten eller på andre ting. Alle med den samme sure minen. Jeg møter mange blikk, men ingen smil, ikke engang når jeg smiler først. Jeg prøver meg med et «hei» til en fremmed. Tilbake får jeg ikke annet enn et dumt blikk.
Jeg ser en stakkars vesteuropeisk tigger som sitter på brusteinene på bakken og tigger til livets opphold, og en norsk ungdom som sparker ned koppen til tiggeren. Jeg ser en frivillig arbeider fra Amnesty som kjemper for menneskerettigheter ved å skaffe organisasjonen medlemmer. Han blir totalt ignorert og omtrent dyttet ut i veibanen fordi folk har det så travelt med å komme seg videre at de ikke har tid til å ofre et smil. Jeg ser så mange mennesker, men jeg ser ingen smil.
«Smil til verden og verden smiler tilbake» har blitt til «smil til verden og verden stirrer surt tilbake». I alle fall i Norge. Vi nordmenn er blitt en gjeng med overlegne, innesluttede og uhøflige mennesker. Det virker som at medmenneskelighet er et ord som ikke lenger eksisterer i vårt vokabular.
Om jeg tilfeldigvis får et smil helt uoppfordret av en fremmed person på gata, blir jeg overrasket. Og det er ikke sånn vi vil ha det. Vi må smile mer. Mye mer.
Ingrid Stav (19)
Vil du skrive til Snakk ut? Send innlegg på mail til snakkut@adresseavisen.no eller på SMS med kodeord snakkut til 07200.