Anniken Jørgensen, kjent fra Aftenpostens «Sweatshop», var for en stund siden i et møte med H&M. Dette har skapt en ny debatt rundt klesindustrien og hvordan den produserer sine varer. «Sweatshop» viser hvordan tekstilarbeiderne i Kambodsja lever og arbeider. Serien ble svært populær og fikk gode tilbakemeldinger.
På tross av forferdelighetene vi fikk se, handler vi fremdeles hos billigkjedene. Hvorfor fortsetter vi å kjøpe billige produkter når vi vet hvilke konsekvenser det har? Det er vanskelig nok å forholde seg til de menneskene vi ser hver dag. Derfor er det kanskje ikke rart at vi ikke helt klarer å sette oss inn i hvordan fabrikkarbeiderne i Kambodsja har det. Det er for fjernt, for abstrakt.
Men jeg ber deg om å prøve allikevel. Spør deg selv; hvis situasjonen hadde vært omvendt, hadde ikke du ønsket at noen hadde brydd seg? At noen hadde sagt «dette godtar vi ikke», «nok er nok»! Mange sier «hvis andre hadde gjort det, ville jeg ha støttet dem». Men hvem er disse «andre»? Hvorfor må vi vente på at andre skal gjøre noe, hvorfor kan vi ikke gjøre det selv? Fordi det er fryktelig vanskelig og veldig skummelt. Men noe må gjøres. Hvor mye er et menneskeliv verdt? Man kan ikke sette en prislapp på det sier du? Vi gjør det når vi handler produkter som er produsert under forhold som vi får se i «Sweatshop».
Vi er villige til å ofre deres liv og helse for vår egen velferd. Er ikke et menneskeliv verdt mer enn en t-skjorte? Ved å kjøpe produkter sier vi til tekstilarbeiderne; våre behov er viktigere! Vi er verdt mer! Det er vi, forbrukerne, som har ansvaret for å endre på dette. Vi kan ikke godta bortforklaringer og unnskyldninger fra kleskjedene lenger, vi må kreve forandring! Vi er avhengige av å stå sammen i kampen mot urett. Ingen kan forandre verden alene, men sammen kan vi utrette mye.
Vi må stille strengere krav til produsentene og gi dem konsekvenser hvis de ikke lytter. Vi lever i en pengestyrt verden og derfor er det nettopp produsentenes lommebok vi må angripe. Dersom vi ikke kan være sikre på at alle som har vært involvert i produksjonen av en vare har jobbet under anstendige forhold, må vi ta et standpunkt, og la være å kjøpe produktet. Dermed vil produsentene tape inntekt. Sagt på en annen måte; vi må gjøre det lønnsomt for produsentene å gjøre det riktige, og økonomisk ugunstig å ikke gjøre det.
Det er lett å bli fanget i sin egen lille boble og bli blind for det som skjer utenfor. Vi må jobbe med oss selv, hver eneste dag, for å komme ut av den. Slik at vi kan se menneskene rundt oss. Og forhåpentligvis gjøre verden til et litt bedre sted. Mitt poeng kan oppsummeres i en enkel setning, som vi alle kjenner godt til, men kan trenge å bli minnet på en gang iblant; «du skal ikke tåle så i inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».
Jente (16) som ønsker en mer rettferdig klesindustri
Vil du skrive til Snakk ut? Fyll inn skjema her, send leserinnlegget ditt på mail til snakkut@adresseavisen.no eller en SMS til 07200 med kodeord snakkut.