Et råd fra meg: Uansett hvor høye ambisjoner man har, er det viktig å senke skuldrene og prøve å holde seg på jordas overflate.
Jeg har hele livet hatt høye ambisjoner når det gjelder både skole, utdanning og hobbyer. Planen har alltid vært å studere medisin og bli lege. Målrettet har jeg gjennom mange år satt til side alt som kan kalles fritidsaktiviteter, og det å henge med venner en kveld har tilhørt sjeldenhetene.
Som 14-åring fikk jeg meg deltidsjobb i butikk, og brukte helgene og feriene mine der. Følelsen av å få tjene sine egne penger og ha et såpass stort ansvar som 9.-klassing var helt utrolig, og du kan tro jeg likte å være «hun som klarte å få seg jobb» blant vennene mine.
Midt oppi jobbing og skolearbeid begynte det å bli populært å trene mye, samt spise sunt. Flere og flere ble bitt av denne basillen, og kroppshysteriet blusset ordentlig opp. Jeg begynte selvfølgelig å tvile på hvordan jeg selv så ut, for jeg hadde ikke så mye muskler eller så lav fettprosent som «idealet». Når jeg ser tilbake på det i dag, innser jeg hvor sinnssykt det hele var, og for øvrig fortsatt er. Jeg ble så påvirket av dette at jeg mistet all fornuft, og jeg er ganske sikker på at jeg mistet meg selv også. Jeg telte kalorier og trente gjerne en to-tre ganger om dagen. Før skolen, etter skolen og før leggetid. Jeg var for dum til å innse at det jeg holdt på med var direkte livsfarlig. Naturligvis var jeg helt utbrent, men fortsatte å jobbe i helgene, bruke overdrevent mye tid på skolearbeid og selvfølgelig; trene.
Jeg anser meg selv som heldig, fordi bobla mi sprakk. Jeg innså at det å trene så mye og samtidig telle kalorier helt manisk var tullete, og det førte heller ikke med seg noe annet enn en depressiv jente på 14 år.
Skoleåret sneglet seg forbi, og jeg entret mitt siste år som ungdomsskoleelev med en plan om å fullføre året med toppkarakter og forhåpentligvis en billett til et fremmed land neste år. Jeg tok meg selvfølgelig noen ganger i å tenke at jeg kanskje burde roe ned, senke skuldrene, og at en firer på en prøve tross alt ikke var verdens undergang. Det hadde riktignok ingen betydning, fordi jeg var sta. Eyes on the price, all the way! Jeg avsluttet skoleåret med alle målene i boks. Karakterene var upåklagelige, og jeg hadde fått billetten min til et nytt land. Tanken var at videregående i utlandet skulle hjelpe meg på vei til målet mitt. Gi meg ekstra høy kompetanse eller noe i den duren.
Til høsten reiste jeg til et nytt land med et nytt språk. Et språk jeg riktignok ikke kunne, men hvor vanskelig kunne det være? Vanskelig nok. Jeg hadde tatt meg vann over hodet, og hele opplegget ble en fiasko. Jeg mistrivdes, klarte ikke lenger å oppnå de karakterene jeg var vant med, og alle drømmene mine ble gradvis revet vekk.
Prøv å se for deg hvordan det føles å gå fra å alltid være «den flinke» til å plutselig ikke klare noe som helst. Jeg var knust.
Etter noen temmelig tøffe måneder tok jeg til vettet og reiste hjem til kjente Norge. Jeg fikk skoleplass, og var sikker på at nå kom absolutt alle brikkene til å falle på plass. Ble de nye håpene mine til realitet? Nei. Det var som om noen hadde fjernet bakken under meg og at jeg plutselig var i fritt fall. Skolearbeidet ble umulig å få gjort, karakterene var om mulig nesten dårligere enn da jeg bodde i utlandet, og vennene mine hadde fått nye venner da de startet på nye skoler, noe som gjorde det ekstra vanskelig å passe inn. Plutselig hadde jeg ikke en plass her hjemme heller.
Jeg føler meg fortsatt ikke hundre prosent tilpass med tilværelsen, men det går framover.
Poenget mitt i det store og hele er vel at uansett hvor høye ambisjoner man har, er det viktig å senke skuldrene og prøve å holde seg på jordas overflate. Ting kan gå over styr, og vær forberedt på at du plutselig kan stå igjen veldig ensom en dag, fordi du trodde det å være perfekt på skolen og på treningssenteret var det viktigste i livet.
Hør på rådene de som har vært på den plassen du er i ferd med å havne i gir deg. Jeg vet jeg skulle gjort det, men på grunn av at jeg er en ekstremt sta person står jeg i dag med null motivasjon, altfor høye og noe som i dag virker som uoppnåelige drømmer. Du trenger ikke alltid å være flink pike. Ha det gøy mens du enda er ung, du har resten av livet til å bekymre deg for alt annet.
Jente (17)