Jeg vil leve i et samfunn der kvinner som opplever overgrep og vold ikke skal bli fortalt at de er medskyldige.
Hva hadde du på deg? Var du beruset? Det er det du får for å være en partyjente, var kommentarene min venninne fikk da hun fortalte om et nesten-overgrep. En spør seg selv, som jente; skal mitt liv settes i fare på grunn av det jeg har på meg, hva jeg har drukket eller hvordan jeg har oppført meg? Skal jeg som kvinne føle meg offergjort om jeg velger å ta meg en drink, eller velger det korteste skjørtet når jeg drar ut med jentegjengen?
Min bestemor sa til min mor en gang; «om din sønn hadde forgrepet seg på en kvinne i et kort skjørt hadde du tatt hans side». Min mor nektet. Og jeg med mine 13 år på baken forsto med dette hvem mitt fremste forbilde var og er.
Dermed ser jeg på neste generasjon jenter. De som helt nede i 13-årsalderen blir utsatt for sexpress, drikkepress og skjønnhetspress. De blir fortalt at skjørtet de kjøpte seg for noen dager siden, fordi de føler seg fine i det, er for kort. At toppene deres viser for mye. Barn. Jenter som ennå ikke har funnet seg selv, der hormoner og følelser løper vilt. Der hovedtanken burde være å la jenter være barn, la dem vokse og finne seg selv, så er den heller på å skjemme dem ut for egen kropp. Jeg ser på neste generasjon kvinner og verdensledere, og håper av hele mitt hjerte at de har og får forbilder slik min mor var for meg.
Som 15-åring ble jeg i en samfunnsfagtime på skolebenken forklart at det ikke lenger finnes mannlig sjåvinisme i Norge. Dette var utryddet da stemmeretten kom for kvinner, mente min daværende lærer. I samme alder, i samme land og i samme by skulle jeg selv bli plystret på når jeg gikk på gaten, jeg skulle bli ropt etter og holdt mot min egen vilje. Stemmerett var en seier for kvinner, men med fornuftige øyne vet vi alle at det alltid burde ha vært en rettighet. Men en ting stemmeretten aldri har brakt med seg, er en utryddelse av mannssjåvinisme.
«Selvfølgelig tenker gutter på sex». Dette sies mens kvinners seksualitet er skamfull og tabulagt. Vi blir fortalt fra vi er barn å holde bena krysset, dekke oss til, at jomfrudom er en helligdom. Menn kan til en hver tid diskutere fritt seg imellom om deres seksuelle opplevelser og fremsteg. Forteller en kvinne om hennes lyster eller om helgens «erobringer» blir hun satt i bås som hore, tispe eller tease. I de fine ord av Chimamanda Ngozi Adichie: Vi vokser opp til å bli kvinner som har gjort det å late som til en kunstform.
Jeg er en åpen feminist. Når jeg sier ordet feminist ser jeg menn krympe seg, og kvinner se på meg som om jeg overreagerer. Som om jeg brenner bikinioverdeler og hater menn. Men det er ikke fakta, det er ikke derfor jeg er feminist. Jeg er feminist fordi jeg forlanger, ønsker og vil at jeg og alle andre jenter og kvinner skal kunne gå på gata, i hvilken som helst tilstand, og ikke frykte for våre egne liv fordi vi har andre kjønnsdeler enn menn.
Jeg vil at jenter som opplever overgrep eller nesten-overgrep ikke skal, under noen omstendighet, bli stilt de ovennevnte spørsmålene. At vi skal leve i et samfunn der kvinner som opplever overgrep og vold ikke skal bli fortalt at de er medskyldige i sin egen smerte. At når jeg går ut på gata skal ingen rope etter meg som om jeg er en hund som kommer etter plystrelyder. Jeg vil leve i et samfunn der min seksualitet ikke skal være min styrke over menns tanker eller min svakhet over mine egne, men hvor min intelligens skal være min styrke, og min seksualitet ikke skal være tabulagt.
Oda (16)