Statuene av krigshelter i Oslo er på sin plass. Når skal Sørli-brødrene få sitt minnesmerke i Trondheim?
Gruoppvekkende scener fra Syrias krigshelvete fyller fjernsynet, radio og avisenes papir- og nettutgaver. En mamma som gråter over sitt nervegassdrepte barn, sønnen på syv år. Og en pappa som bærer snikskytterens siste offer i ly for kulene, selv om det er for sent til at mannens tre år gamle datters liv får fortsette.
Norge var okkupert av Tyskland i fem år fra 1940. Vårt land var i krig. Og som i alle kriger trådte noen et skritt frem og sa seg villig til å kjempe for sitt fedreland. Gunnar «Kjakan» Sønsteby og Max Manus er Norges høyest dekorerte krigshelter.
Da Sønsteby døde i fjor, ble han som første nordmann tildelt Forsvarets hederskors. Da hadde han båret Krigskorset med tre sverd siden 1946. I 2007 ble Per Ungs statue av frigjøringskjempen avduket på Solli plass i Oslo.
Max Manus, som var døpt Maximo Guillermo Manus, ble tildelt Krigskorset med to sverd. I likhet med Sønsteby ble han æret for sin krigsinnsats med en rekke øvrige norske og utenlandske medaljer. I 2011 ble det avduket en statue av Max Manus på Gyldenløves Bastion på Akershus festning i Oslo.
Odd Sørli ble tildelt Krigskorset med sverd for sin krigsinnsats. Han ble også tildelt Order of the British Empire og den amerikanske Frihetsmedaljen. I Trondheim har han fått en gate oppkalt etter seg.
Også Odd Sørlis yngre brødre Øivind og Kjell er æret med nasjonale og internasjonale medaljer for sin imponerende krigsinnsats.
Odd var 28 år gammel da krigen startet. Øivind 22 og Kjell 18. De to første ble med i motstandskampen fra starten av, mens yngstemann klarte å overbevise sine eldre brødre om at han var voksen nok for Kompani Linge et par år senere. Da hadde unggutten allerede kastet blekk på en tysk soldat fra vinduet på skolen og sabotert et tysk skøyteløp på Rosenborgbanen ved å tømme salt i en av svingene natta før de tyske offiserene skulle koble av med skøyteløp.
Allerede som liten lærte jeg at folk i Trondheim og Trøndelag hadde mye å takke Sørli-brødrene for. Det sto en kolossal respekt av navnene Odd, Øivind og Kjell Sørli når de ble omtalt. Fremst av de tre sto, og står den dag i dag, Odd.
Odd Sørli organiserte motstandsarbeidet i Trøndelag og bygde ut Milorgs virksomhet. Slik ble han landssvikeren Henry Oliver Rinnans fiende fremfor noen. Rinnans og Sonderabteilung Lola fikk fatt i mange motstandsmenn, men aldri i noen av Sørli-brødrene. Og det til tross for at Rinnan sørget for at medlemmer i Sørli-familien ble arrestert og torturert og deres foreldre fratatt sitt hjem. Ingen av de arresterte røpet hvor Sørli-brødrene befant seg.
I 1942 stormet tyskerne inn i Sørli-familiens trykkeri, Trondheim boktrykkeri, og arresterte faren Daniel og broren Gunnar. Familien fikk en alvorlig knekk da de to ble fengslet, først på Falstad og senere på Grini. Familiens leilighet i Strindveien ble tatt av tyskerne, etter at Rinnan hadde foreslått det. Når han ikke klarte å slå kloa i Sørli-brødrene, ba han tyskerne jage familien på dør, før han lot en av sine mest beryktede torturister og hans kone flytte inn i hjemmet deres; Ivar og Kitty Grande.
Trondheims befolkning viste sin respekt og takknemlighet for Sørli-familiens offer under krigen, da moren Mary og hennes hjemmeværende barn flyttet inn i den arresterte Gunnars og hans kone Jennys vesle leilighet. Uten penger til mat og klær var familien avhengig av hjelp, og den dag i dag vet ingen av familiemedlemmene hvem som hang poser med mat på dørhåndtaket deres og la konvolutter med penger i postkassa.
Odd Sørlis unge kone Edel døde lille julaften 1965. Odd fant henne livløs på badegulvet hjemme i leiligheten. Hun ble ikke femti år engang, og var utstlitt av påkjenningene etter å ha delt livet med en krigshelt. For Edel havnet i Rinnan-bandens klør og ble utsatt for landssvikernes tortur. Odd slet på sin side med skyldfølelser for Edels smerte helt frem til sin død 21.desember 1976, på krigsinvalidehjemmet "Bæreia" ved Kongsvinger.
Krig er ikke omkostningsfritt for noen. Soldater og deres pårørende betaler en pris vi andre ikke kan fatte. Odd og Kjells virke i fedrelandets tjeneste også etter krigen er bemerkelsesverdig. De to tok på seg oppgaven som landssviketterforskere og fikk blant annet i oppgave å forhøre Henry Oliver Rinnan om hans virksomhet i de fem krigsårene.
Og som om ikke det var nok, ble Odd bedt om å lede eksekusjonspelotongen på Kristiansten festning etter at Henry Oliver Rinnan ble dømt til døden ved skyting.
Å bli bedt om å ta et annet menneskes liv må være den vanskeligste oppgaven et menneske kan bli gitt – uansett hva den dødsdømte måtte ha begått av uhyrligheter.
Odd Sørli og politisoldatene, de fleste av dem unge menn, gikk til oppdraget med blandede følelser. Ingen av dem hadde skutt noe menneske. I skyggen av krigens grusomheter sto de ved festningsmuren mens kulden svei i kinnene deres den første dagen i februar 1947. Fengselspresten hadde nettopp gitt Rinnan sitt fabelaktige svar på spørsmålet om det finnes noen tilgivelse for en synder som han:
- Det står intet i Bibelen om noen øvre grense for synd.
Da Odd Sørli gjorde seg klar til å gi ordre om ild, visste han at Rinnan hadde bedt om at nettopp han skulle lede eksekusjonspelotongen. Etter at skuddenes ekko var forstummet og landssvikeren var falt, satte Odd Sørli to nådeskudd i Rinnans tinning. Dette var hans andre henrettelse.
Det skal rygg til å bære en slik belastning som den Odd Sørli, hans to brødre og øvrige familie ble utsatt for under og etter krigen. Noen maktet da heller ikke å bære børen.
For min generasjon, som har fått denne historien inn gjennom morsmelka, er verken en statue eller et annen minnesmerke det viktigste. Det vesentlige er at vi er blitt kjent med historien, har forstått hvilken belastning disse personene har vært gjennom og hvilken betydning de har hatt.
For at fremtidige generasjoner fortsatt skal ha denne forståelsen, er et slikt minnesmerke langt mer avgjørende. Ikke bare for å ære dem som sto for en innsats vi vanskelige kan fatte omfanget av, men vel så mye for å minne fremtidens trøndere om det som var.
«Kjakan» og Max Manus fortjener å stå på sokkel i hovedstaden.
Etter at Syria har minnet meg om krigens uhyggelige pris for de involverte, ønsker jeg meg atter en gang et minnesmerke over Sørli-brødrene i Trondheim.