De som forsvarer den lille flyteøvelsen i Middelhavet som noe helt uskyldig, bygger på den sviktende forutsetning at Sylvi Listhaug ikke vet at hun er Sylvi Listhaug.
Jan Tore Sanner ville helt sikkert sluppet unna med noen hevete øyenbryn og en sarkastisk minileder i Dagbladet. Bent Høie også. Noen ville påpekt det litt ufølsomme i å vise seg fram for pressen akkurat slik og akkurat der, men begge ville kommet seg til lands uten for mye ståk. Ikke fordi de er menn, ikke fordi de representerer Høyre, men fordi de ikke er Sylvi Listhaug.
Innvandrings – og (påstås det) integreringsministeren trakk ikke på seg overlevingsdrakten i et historieløst rom. Hun vet at hun er kontroversiell, hun vet at mange vil tro det verste og rope opp om skandale. Det er nettopp denne effekten hun er på jakt etter. Skandalen er drivstoffet karrieren hennes går på, og her snakker vi ikke om en liten ladbar hybrid, men om en politisk Hummer H2, som ikke viker for noen. Sylvi Listhaug har – i likhet med Donald J. Trump – oppdaget den politiske kraften i det hemningsløse, og mye tyder på at det var hun som oppdaget den først.
Vi får tro Redningsselskapets generalsekretær Rikke Lind når hun sier at det var mannskapet som ba ministeren hoppe på havet, og at dette er en skikk de har når det er fint folk om bord. Men den anklagete trenger ikke dette forsvaret, og bryr seg heller ikke om det. For henne var det langt viktigere at Carl I. Hagen to dager før helgens landsmøte i Frp slo fast at hun er den selvskrevne leder når Siv Jensen gir seg. Ettersom ingen vet når et nytt press mot grensene eller en terrorhandling fører til at styrkeforholdet mellom partiene på høyresiden vipper i Frps favør, er dette samtidig en lansering av Sylvi Listhaug som vår mulige neste statsminister.
Mye vann har rent i Middelhavet siden Carl I. Hagen var partieier og kingmaker, men han har ennå evnen som løypeslodd, til å være den første der ingen ennå har våget seg. Når han begynner å snakke om Siv Jensens etterfølger er det et klart signal til andre i partiet om at det er lov å planlegge for hennes avgang, kanskje til og med tilskynde den.
Adjunkten og odelsdatteren fra Sunnmøre er ikke kommet i denne posisjonen ved å søke kompromisser og bygge brede allianser. Hennes strategi har vært provokasjonen og det totale fravær av vilje og evne til å la seg korrigere av fakta eller av kompetanse hun selv bevislig ikke har. Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo skrev for noen uker siden at «det var simpelthen vondt» å lytte til Listhaugs uvilje mot å rette opp sitt misbruk av forskningsresultater. «Listhaug står på sitt», meldte NRK og lot som om det var en nyhet.
Etter at hun hengte korset i halsgropen har hun også belært Den norske kirkes preses om hva Jesus mener om nestekjærlighet. Hva vet vel en biskop om Jesu vilje til å hindre de små barn å komme inn i landet? Hun har opplyst Redd Barna om hva som er til barnas beste og informert klimaforskerne om at det «ikke er bevist at menneskelige CO2-utslipp fører til klimaendringer».
Den tidligere landbruksministeren har karakterisert norsk landbruk som «et kommunistisk system». Selv jukset hun med tallene, noe kommunistene også var gode til.
Da hun var helsebyråd ville hun henge opp plakater med bilde og navn på dømte (og ferdigsonete) seksualforbrytere i nabolaget deres, en skikk som ellers gikk ut av norsk strafferettspleie i 1840.
Som en del av den politiske ledelsen i Oslo sa hun at hun ikke våget å gå alene i sentrum etter at det var blitt mørkt, som statsråd sa hun at hun er redd for sine barns fremtid i det landet hun selv er satt til å styre. Tillit og trygghet får andre ta seg av.
Partiet hennes kritiserer alle som har «sugerør i statskassen», selv skrøt hun av at hun brukte etterlønnen fra Oslo kommune (ca. 80 000 kroner i måneden) til å dra på ferie først til Thailand, deretter til Sør-Afrika. Kritikken? Hun kunne ikke brydd seg mindre.
Den listhaugske metode demonstrerte hun da hun la fram 40 forslag til innstramninger i asyl- og innvandringspolitikken, noen av dem så radikale at folk for ikke så mange år siden ble ekskludert fra Frp for å ha foreslått det samme. Da Venstre forkastet alle forslagene, gikk hun to ganger rundt regjeringskvartalet, smilte lurt for seg selv, og la fram en nesten identisk liste. Forsiktighet er «ikke min greie» sa hun til VG torsdag. Ikke samarbeid heller.
Selvsagt finnes det sjikanøs kritikk av henne på sosiale medier. Den er like forkastelig som all annen gørr som finnes der. Men sarkasmene om behovet for en medierådgiver som kan hjelpe henne der hun er og vittighetene om å sove med åpent vindu for å kjenne hvordan uteliggerne har det, var ikke mobbing. Kjetil Rolness, som tidligere ikke har vært redd for å ta både henne og Hege Storhaug i forsvar, skrev på Facebook: «Hvis Listhaug trodde hun kunne ligge og plaske i Middelhavet i overlevingsdrakt med Dagbladet som vitne, og komme tørrskodd fra det, er hun en idiot».
En idiot, i ordets opprinnelige betydning, er som kjent en person som ikke forstår seg på politikk. Sylvi Listhaug er dessverre ingen idiot, men en som forstår seg på mediedramaturgien politiske gevinster. Kanskje har VGs Frithjof Jacobsen rett når han skriver at «vi alle lar oss lure» av henne. I så fall er det vi andre som er idioter, nyttige sådanne, for en politiker som forveksler polarisering med suksess og ignorant stahet med ryggrad.