Opprørsgeriljaen i norsk idrett lader kanonene igjen. Ønsker de å skyte seg i den andre foten også?
Det siste idrettstinget ble skjemmet av den interne striden og støyen den førte med seg. Nå er de misfornøydes forening på krigsstien igjen.
Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF) har drevet en langvarig kamp for å endre tingsammensetningen. Den dårlig skjulte hensikten er å flytte makten fra idrettskretsene til særforbundene, det vil si fra grasrota til toppidretten.
Det ser ikke ut til å ha svekket stridsmoralen at opprørsgeneral Grete Johansen gikk på tidenes økonomismell (nesten 40 prosent i underskudd av brutto omsetning) som basketpresident. Hun var også sterkt involvert som assisterende generalsekretær da idrettsforbundet gikk på kjempesmellen som kostet idretten 70 millioner kroner.
Denne gang er det så mye som står på spill, at de kanskje bør vurdere å gå stille i dørene. Det ekstraordinære tinget på Hell i starten av juni handler om å samle norsk idrett om OL-søknaden. Det kan bli stritt nok om man ikke skal drive en aktiv kamp for å splitte norsk idrett samtidig.
Det er mer enn rykter at skipresident Sverre Seeberg skal overta lederrollen til Grete Johansen. Ski er vel det forbundet som har størst interesse av å få et nytt OL til Norge? Nå har skipresidenten tenkt å erklære krig mot kretsene og en del andre særforbund samtidig med at han er på frierferd etter OL-stemmer fra de samme folkene.
Grunnene er mange til å forlenge borgfreden som hersker. I øyeblikket er det bemerkelsesverdig godt samarbeidsklima mellom politikerne og den sittende idrettsledelsen. Samtidig står mye på spill for norsk idrett. Det handler om momskompensasjonen, om å få på plass en endring av tippenøkkelen og det handler om den nye idrettsmeldingen. Med OL-saken er det fire viktige politiske beslutninger som skal på plass. Da passer det dårlig med et nytt skandaleting.
Opprørerne har allerede svekket sin troverdighet. Hvem tør gi makten i norsk idrett til et forbund med en leder som ikke klarer å styre en omsetning på ti millioner. Etter å ha skutt seg i den ene foten skal SFF passe seg så de ikke skyter seg i den andre også.
Norsk idrett presterer som aldri før og vi ser at andre nasjoner skjeler til Norge og endrer sine organisasjoner i retning av vår. Sist ute er tyskerne. Store som små idrettsnasjoner ser med en blanding av misunnelse og beundring på det norske idrettsunderet. Ikke minst på måten vi skaffer idretten legitimitet ved å ivareta barn, ungdom og folkehelseperspektivet.
SFFs kamp for mer makt til særforbundene – særlig de store – og til toppidretten virker bakstreversk i dagens idrettsbilde. Ingen demokratiske nasjoner bruker toppidretten til å argumentere for at politikerne skal bruke mer penger på idrett. Sebastian Coe nevnte ikke toppidretten da han skulle legitimere bruken av 85 millioner kroner på London-OL. Og da søkerne til OL 2020 presenterte i Moskva i helgen seg pakket de inn begrunnelsene i alt annet enn hensynet til toppidretten.
IOC-president Jaques Rogge holder frem Norge som et forbilde for resten av idrettsverdenen, men her til lands vil opprørerne snu utviklingen.
Krigen på siste ting var pinlig og skjemmende. En reprise virker både trassig og bakstreversk.
kjetil.krokseter@adresseavisen.no