Den 28. september slapp Klima og forurensningsdirektoratet (Klif) en «gladmelding»; resirkulerte gummigranulater som blant annet benyttes på kunstgressbaner, kan brukes trygt.
Konsulentselskapet COWI hadde på oppdrag for Klif undersøkt spredning av miljøgifter i vann fra kunstgressbaner. Spredningen ble vist å være meget lav. Den dominerende spredningen av miljøgifter fra kunstgressbaner skjer imidlertid i partikkelform og ikke oppløst i vann. Gummigranulatene inneholder høye konsentrasjoner av en rekke organiske miljøgifter og metaller. I statsbudsjettet for 2013 fremheves det å stanse utslipp av miljøgifter helt innen 2020. Dette harmonerer dårlig med «frislipp» av gummigranulater. Det er ikke god kontroll på avfallshåndteringen av gummigranulater, og produsentansvar bør innføres for gummigranulater laget av gamle bildekk og for produkter fremstilt av slike granulater.
Gamle bildekk inneholder over 60 ulike kjemiske stoff. Gummi utgjør 40 prosent av innholdet. Høyaromatiske oljer tilsettes som mykgjørere i dekkene, og utgjør ca 15-20 prosent av dekkgummi. Oljen inneholder blant annet PAH-forbindelser og alkylfenoler. Andre viktige bestanddeler er carbon black, fenoler, nonylfenoler, bisfenol A, aminer, PCB, svovel, sink, krom og andre metaller. Kasserte bildekk er råmaterialet for produksjon av gummigranulater. Gummigranulatene inneholder de samme metallene og organiske miljøgiftene som dekkene. Flere av stoffene er tungt nedbrytbare og påvirker arvemassen.
Innholdet av sink og høyaromatiske oljer vil i enkeltprøver overstige grensen for farlig avfall. Både EU og Miljøverndepartementet har fastsatt forbud mot bildekk med PAH-forbindelser fra 2010. Gummigranulat fra bildekk vil derfor i fremtiden inneholde mindre PAH enn det som nå blir til brukt.
Hovedbruksområder for produkter laget av gummigranulater i Norge er:
Kunstgressbaner (85 000 tonn) 100 tonn per 11-er bane.
Løpebaner (6 500 tonn)
Støtmatter (gummimatter, prefabrikerte heller) til lekeplasser (3 400 tonn)
Gummiasfalt (Helstøpte fallunderlag) til lekeplasser, skolegårder og lignende (1 700 tonn).
Folkehelseinstituttet (FHI) har gjennomført to helserisikovurderinger knyttet til bruk av produkter fremstilt av gummigranulater. Rapportene konkluderer med at bruk av produktene ikke medfører økt helserisiko for større barn og voksne. De tar forbehold om mulige latex-allergier. Ut fra dagens kunnskap om helseeffekter og eksponering ser FHI det ikke som nødvendig at man bytter ut de resirkulerte gummigranulatet nå, men på grunn av manglende kunnskap når det gjelder mulig induksjon av latexallergi, bruker FHI ”føre var prinsippet” og anbefaler at det ved senere påfyll eller skifte av gummigranulat på kunstgressbaner ikke benyttes gummigranulater laget av gamle bildekk.
Klif vurderer også at gummigranulat fra kasserte bildekk kan brukes på utendørs kunstgressbaner under visse forutsetninger. For anlegg nær sårbar resipient bør det vurderes om det er behov for å ta i bruk særlige tiltak for å begrense spredning til miljøet.
Spredning av gummigranulater fra kunstgressbaner skjer hovedsakelig i form av svinn under vintervedlikehold og snøbrøyting, samt ved kraftige regnskyll. Granulatenes størrelse gir stor fare for spredning og praktiske utfordringer for opprydding. I tillegg fester granulatene seg til sko og klær og blir med hjem i til vaskemaskinene i de private hjem. I forbindelse med svinn fra banene, vil ca 5 tonn gummigranulater på en fotballbane forsvinne ut i miljøet per år. Det kan i verste fall bety 150 tonn granulat per år tilført miljøet – bare i Trondheim.
En undersøkelse som Trondheim kommune og Norges geologiske undersøkelse utførte i 2011, dokumenterte at spredningen i all hovedsak skjer i partikkelform med overvannet som transportør. Sedimentene i overvannskummene i områder med kunstgressbaner bestod nesten utelukkende av gummigranulater. Spredningen var omfattende. Disse granulatene vil havne i nærmeste resipient, hvis ikke kommunene har hyppig tømming av sandfangskummene.
Levetiden for et kunstgressdekke er ca 8-10 år. De eldste banene er om kort tid moden for utskifting og store mengder gummigranulater blir avfall. En befaring på 10 kunstgressbaner i Trondheim dokumenterte store mengder gummigranulater deponert i banenes nærområder. Gjenbruk av kunstgressbaner hos ”fattige” lag og privatpersoner vil øke risikoen for avfall på avveie. Dette kan ikke være i tråd med Miljøverndepartementet/regjeringens avfallspolitikk.
Forbrenningsanlegget på Klemetsrud nektet i 2009 å ta imot kunstgress med gummigranulater fordi anlegget da vil overskride sin utslippstillatelse for NO i røykgassen. Kontakt med avfallsselskapene i Bergen og Trondheim indikerer betydelig skepsis for å ta imot større mengder av slikt avfall. Idrettslagene har sannsynligvis ikke økonomi til å sende avfallet til sementovnen i Brevik, der forbrenningen foregår med høy nok temperatur til å bryte ned storparten av de organiske forbindelsene til ufarlige stoffer.
Kronikkforfatterne mener at forbrenning ved høy temperatur i en sementovn er den eneste miljømessig forsvarlige avhendingen av kasserte produkter lagd av gummigranulater fra kasserte bildekk. En mulig løsning er å innføre prosentansvar for de som produserer og importerer gummigranulater. Dette vil sikre en bedre sluttbehandling av dette produktet.