Det er itjnå som kjem tå seg sjøl synger Vømmøl. Det gjelder det aller meste av ting vi tar for gitt og setter pris på i den vestlige verden. Enten det gjelder demokrati, rettigheter for skeive, kvinner, urbefolkning, etniske minoriteter, eller noe så enkelt som grunnleggende menneskerettigheter for alle.
VM ble tildelt Qatar ved hjelp av korrupsjon, og alle arenaene er bygget på graven til tusenvis av døde migrantarbeidere som har arbeidet under nær slavelignende forhold. I et land hvor det er straffbart å være homofil.
Helt siden den skandaløse tildelingen har mantraet fra idrettstoppene vært at vi skal bygge på dette pill råtne fundamentet for å kunne skape positiv endring i Qatar, og kanskje Fifa?
Hele prosessen frem dagens dato har vært preget av feighet og unnfallenhet. Det har omtrent ikke vært en eneste i fotballeliten som har stått for en mening på en slik måte at det har gitt motstand eller konsekvenser for en selv. Norges Fotballforbund bedrev enorm lobbyvirksomhet for å motarbeide en norsk boikott av arrangementet. Det er klart at vi ikke kan markere vårt standpunkt på en sånn måte at det får konsekvenser for oss selv. Selv om deltakelse og seertell er det mest verdifulle vi kan gjøre for Qatar og Fifa.
Det hele toppet seg når en rekke land hadde planlagt å spille kamp med kapteinsarmbånd i regnbuefarger. En liten men viktig solidaritetsmarkering med alle de i LGBTQ+ miljøet som blir kriminalisert for sin legning i vertslandet for VM.
Dette modige standpunktet de tok for retten til kjærlighet varte ikke spesielt lenge. Så fort det ble truet med et mulig gult kort mot de som bar båndet var hele den markeringen over.
Årets fotball-VM har blitt den nye pornoen
Så kan man sammenligne dette med Iran sitt landslag, som ikke bare nektet å synge nasjonalsangen til sitt eget land, under en pressekonferanse valgte de åpenlyst å kritisere styresmaktene i Iran for sin undertrykkelse av befolkningen, og spesielt kvinner. Dette gjorde de foran hele verden, med stor risiko for sin egen og deres familie sin sikkerhet i Iran. I et land hvor det kan vanke tortur og dødsstraff mot myndighetskritikere. Et land som nå kan ende opp med å henrette tusenvis av mennesker som har protestert for grunnleggende rettigheter. Tenk at det at kvinner skal kunne kle som de selv ønsker er noe man må risikere livet for å kjempe for i 2022?
Ikke lett å være rebell på fotballpuben sin
Da fremstår det utrolig feigt å ikke ville risikere et gult kort for å markere solidaritet med den grunnleggende retten til å være seg selv.
Landslaget i Iran og de tusenvis av demonstrantene der har skjønt at endring ikke kommer av seg selv, og den kommer ikke uten motstand. De bærer stor personlig risiko for å skape positiv endring i landet sitt.
Samtidig vil ikke priviligerte toppidrettsutøvere risikere et gult kort for å markere at vi står for rettigheter som vi her i Europa tar helt for gitt. Vis meg en rettighetskamp som ikke er kjempet uten motstand og en viss belastning for de som har stått i kampen.
VM i feighet har ikke nådd bunnen enda.