Ute var det iskaldt den første helgen i desember. Gradestokken snek seg ned på et tosifret antall minusgrader. Likevel var det mange ungdommer som var ute fredagskvelden. Enten utendørs i nærheten av byens kjøpesenter. Eller inne på McDonald’s og andre restauranter. Mange av dem kjente for politiet. Ungdom som på ulike områder strever med å innordne seg etter de forventningene vi, storsamfunnet, har til dem. Denne helgen var jeg med forebyggende politibetjenter fra Heimdal politikammer og turnerte i bydelen.

Min opplevelse er at de forebyggende politibetjentene blir godt mottatt, har gode relasjoner til ungdommene, blir sett og lyttet til og at de er voksenpersoner ungdommen har tillit til. Deres tilstedeværelse og oppsøkende aktivitet blant ungdom er og blir en viktig faktor i å motarbeide kriminalitet og utenforskap. Derfor er det skremmende at en enhet som tidligere hadde ni betjenter, nå har fire. Dette er gjennomgående i hele Politi-Norge. Det har ikke skjedd uten advarsler, Hege Breen Bakken i Drammens Tidende uttrykte sin bekymring for nedskjæringer i politiet 31. oktober, og Marina Sørgård i Politiets Fellesforbund kaller endringene for «galskap».

Det å hjelpe ungdom i strev er et lagarbeid. De viktigste er foreldrene. Men når foreldrene ikke strekker til, har vi som kommune en uteseksjon, vi har forebyggende arbeid i skolene, fritidsklubber og vi har barne- og familietjenesten. Staten har politiet. Politibetjenter som kjenner ungdommene og som vet hva som rører seg i ungdomsmiljøet, er helt essensielle for å lykkes. For selv om det var iskaldt i desembernatta, kunne man kjenne varmen mellom politiet og de ungdommene de var i kontakt med.

Dette koker ned til penger. I ethvert budsjettspørsmål må man følge pengene. Hva er det de store pengene brukes til? De store pengene brukes på ting som kan måles. Hvor mange anmeldte saker blir oppklart? Hvor mange saker ender med påtale? Hvor rask responstid har man? Dette fører til at forebyggende arbeid faller ut. Politibetjent Tor Erik Rønne reflekterte rundt dette da han i juni skrev på Facebook «i god public management-ånd måles ikke forebyggende avsnitt på rendyrkede forebyggende innsatser, men på saksbehandlingstid på etterforskning av saker med mistenkte under 18 år».

I Trondheim har man i år hatt flere saker med alvorlig kriminalitet. Blant annet en rekke drap. Dette har ført til at ressurser internt har blitt spist opp. Budsjettmodellene til politiet er åpenbart ikke rigget for år som avviker fra normalen. Her etterlyser jeg større mulighet til fleksibilitet.

I tillegg har ikke regjeringen ønsket å prioritere de store byene. Det betyr at Heimdal politistasjon, sør i Trondheim, ville kommet bedre ut av budsjettet om de hadde vært plassert ti minutters kjøring unna, i Melhus kommune. Prioriteringen har heller vært å opprette masse små politikontor. Det hjelper lite med et ekspedisjonskontor på Meråker når ungdom utsettes for vold og trusler på arenaer politiet tidligere kunne være til stede. Åpenlyst narkosalg til 14-åringer på Eberg stoppes ikke av et ekspedisjonskontor i Engerdal.

Dette skjer over politiets egne advarsler. En av de mildeste reaksjonene kom fra Unn Alma Skatvold som sa: «Vi vil heller bruke pengene på økt patruljering og økt forebygging ute blant folk». Det støtter jeg henne helhjertet i.

I et Norge der det i alle de store byene rapporteres om vold og ungdomskriminalitet, og vi vet hvilke enorme konsekvenser utenforskap får i samfunnet vårt, virker det kortsiktig å ikke prioritere forebyggende arbeid. For det er billigere å hjelpe barn enn å reparere voksne. Hjelpe dem til å bli voksne som jobber, betaler skatt og bidrar til samfunnet. Derfor er min utfordring til Jonas Gahr Støre, du er nødt til å prioritere langsiktig inntjening foran kortsiktig innsparing. Man hjelper ikke ungdom bak en kontorpult, man hjelper dem der de er.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!