Julen er for mange av oss forbundet med hygge, kos og familietid. Mange møter slekt og venner, koser seg med gaver og spiser god mat. For barn er det også en spenning og en forventning i adventstiden som leder opp mot julen. Samtidig er det mange i Norge som har en litt annen livssituasjon. Kanskje er det tilfellet for flere nå som samfunnet er inne i en mer økonomisk krevende tid. Høytider er også en tid som kan være krevende for familierelasjoner og flere opplever savn og ensomhet. For oss i barnehagen er det et spørsmål om hvilke følelser og opplevelser barnet som ikke gleder seg til julen sitter inne med når dette snakkes om på avdelingene?
Det å lage julepynt, være med på nissefest og dele andre opplevelser sammen kan være en beskyttende faktor for de som ikke har den samme stabiliteten i livet som andre. Det er heller ikke sånn at det materialistiske i å produsere julepynt eller gaver er det som har betydning for at barnet skal ha det bra, men heller de gode erfaringene og fellesskapet som dannes i disse prosessene. Vi ser at aktivitetene og leken i barnehagen ofte har denne effekten, også i forbindelse med høytider, og at de sosiale prosessene innenfor trygge rammer er viktige for trivselen.
Et nyttig virkemiddel for å komme i samtale med den enkelte er det vi ofte kaller barnesamtaler. Gjennom å gå i samtale med barna kan man få et innblikk i deres opplevelse av sin hverdag. Samlingsstunder med en liten gruppe barn kan fungere som et dialogmøte, hvor den ansatte leder an, men lar barna få fortelle fra sitt liv. I samtale med barn er det flere gode virkemidler som vi foreldre eller ansatte kan ta i bruk. Nøkkelord i denne sammenhengen er fri fortelling. Her får barnet satt ord på hva det tenker og føler gjennom at den voksne stiller åpne og ikke-ledende spørsmål.
«Hva tenker du at julen er?» er et spørsmål som kan få mange ulike svar. Et barn kan trekke på skuldrene og ikke vite helt hva som spørres om eller hva det skal svare. En annen kan fortelle at julen er gaver under treet. Et tredje barn kan fortelle at i julen kommer nissen og da må de sette ut grøt til ham. Det fjerde barnet kan fortelle at det savner pappa eller mamma i julen. Uansett hva barnet svarer er det viktig at vi følger opp og bekrefter det som blir sagt.
«Jeg skjønner godt at du savner pappa i julen». Med det så bekrefter vi barnets følelse. Om man hadde sagt: «Ja, men du møter jo pappa igjen snart» så kan intensjonen være å trøste eller gjøre det bedre. Samtidig forbigår vi den bekreftelsen av følelsen som barna så sårt trenger. Barn er emosjonelle vesener akkurat som voksne, eldre og ungdommer. De trenger å bli møtt på det de føler. Bekreftelsen av følelsen har gjerne en mer trøstende funksjon fordi barnet opplever å bli både hørt og forstått. Mer emosjonelt kompetente barn som er vant til å snakke med en voksen på denne måten vil også korrigere om den voksne forsøker å bekrefte en følelse de selv ikke kjenner de har: Voksen: «Jeg skjønner at du blir lei deg for det», Barn: «Jeg blir ikke lei meg, jeg blir sint».
Tanken og målet med å samtale med barn om ting som kan oppleves vanskelig handler om å regulere og sortere de følelsene som kan bli store og uhåndterlige for de små. Ved å være en god og trygg samtalepartner kan vi være en støttende hånd eller noen å betro seg til i barnas emosjonelle utvikling. Små barn er avhengige av oss voksne til å danne de beskyttende rammene som lar de uttrykke seg i trygge omgivelser. Vi kan selv tenke oss at når noe kjennes vondt eller annerledes er det godt å ha noen å fortelle det til, spesielt under en høytid som vi ønsker skal være en god og fin tid for alle.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!