Nå er det utbyggerne sin tur til å betale naturens regning, for den kan ikke lenger være på billigsalg
Vi bygger ned natur og skyver jord til side, men vet ikke helt hva vi faktisk gjør. Jord er en sakte fornybar og verdifull ressurs, og er grobunnen for alt landbruk og naturen vår. I år har jeg sittet med nesen i planter i Høyskoleparken på Gløshaugen, dekket av jord i all slags trøndervær, for mitt masterprosjekt i naturrestaurering og jordforflytting. I korte trekk flyttet vi jord fra en artsrik eng for å redde planteartene fra den nye E6-utbyggingen til Nye veier AS. Etter litt tid fikk jeg tak i prosjektlederen i Nye Veier og vi kom oss på radio, NRK Midtnytt og NRK.no, så det er tydelig at det fenger. Dessverre er det skremmende i seg selv at vi må drive med naturrestaurering.
Etter at masteren min ble omtalt av NRK, var jeg nysgjerrig på hva folk tenkte. Utenom positivt engasjement i kommentarfeltet var det stort sett hånflir fra godt voksne grinebitere. En eldre sinnatagg skrev «Jaggu galskap, men har de så mye penger å kaste bort så … vær så god» og en annen gledesspreder mente «Noe tull må de finne på for å ha noe å gjøre, alle sammen». Takk det samme. Optimismen var heldigvis representert: «Gi prosjektet en sjanse, dette er tross alt ungdommen som skal ta over jorden! Positivt tiltak!». Tusen takk for det. Det er nok slik at det er de unge som er fremtiden, ikke grinebiterne som bor i kommentarfeltene.
Det grinebiterne kanskje ikke vet, er at FN har utropt årene fra 2021 til 2030 til tiåret for naturrestaurering. Ifølge Det internasjonale naturpanelet (IPBES) har mennesket ødelagt totalt 47 prosent av all natur på jorda. Omtrent én av fire norske arter er på den norske rødlisten og en million arter er utrydningstruet globalt ifølge IPBES. Hovedårsaken er tap av naturlige habitat. Nå må vi bygge naturen opp igjen. Hvis det er noen som skal stilles ansvarlige for restaureringen, så er det utbyggerne. Vi har allerede et forurenser-betaler prinsipp, så hvorfor har vi ikke et utbygger-restaurerer prinsipp?
Restaurering av natur utgjør kun en liten del av utbyggernes budsjett i dag, ifølge Samferdselsdepartementet. Samtidig rapporterer restaureringsbiolog Dagmar Hagen fra NINA at vi trenger mer kunnskap. For å løse naturkrisen må vi kombinere kompetanse og midler, forene gravemaskinførere med konsernsjefer, mens forskere og studenter skaffer den kunnskapen vi trenger. Jeg har førstehånds erfaring på at dette er mulig å gjennomføre.
Etter litt positiv og grønn mediedekning håper jeg at Nye veier ønsker å dra lasset og finansiere framtidige forskningsprosjekter. De brukte ikke en krone på min gratis arbeidskraft som masterstudent. Med et skuffende statsbudsjett på miljøfronten og Ola Borten Moe sine kutt, kan det være helt avgjørende at selskaper involveres mer i forskning. Nå er det utbyggerne sin tur til å betale naturens regning. Den kan ikke lenger være på billigsalg.
Nå vet ikke jeg hvordan grinebiterne i kommentarfeltet bidrar til en bærekraftig fremtid, men jeg har ikke tid til å høre mer fra dem mens maskinene pløyer gjennom landbruksjord, insekters hjem, gnageres gjemmesteder og humlenes matfat. Jeg tror masterprosjektet mitt har vist at samarbeid kan gi resultater, og vi har nå muligheten til å dra lasset. Da blir det pinlig om resten av Norges utbyggere står med lua i hånda og ser på.
Adressa-samtalen 3. august: – Jeg synes det er flaut når jeg leser om slike hyttefelt. Gjester: Dag O. Hessen, Åslaug Haga og Dagmar Hagen.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Vi kan ikke fortsette å bygge ned naturen
Dommen som ikke gjorde oss bedre
De unge talentene får ikke nok utstyrsstipend