Hvordan er det mulig at vi kan la det skje?
Jeg sender et anklagende blikk til en venninne. Hun har tydeligvis ingen anelse om hva jeg har på hjertet da hun inviterte til en kopp kaffe på terrassen en rolig formiddag. Jeg snakket selvfølgelig om Syria, om byer bombet sønder og sammen, små døde barnekropper og manglende vilje til fredsforhandlinger.
Vil du se bildene fra Aleppo jeg fant på Twitter i går, spør jeg, og tar frem telefonen for å vise, men blir bryskt avvist.
NEI TAKK! Jeg orker simpelthen ikke å ta det inn, svarer hun, og myser mot den lave sommersola. Men det er jo det som er problemet, prøver jeg, ingen orker. Vi vet at det skjer, men holder oss for øyne og ører, når vi egentlig burde brøle. Selv om jeg allerede har forstått at utbruddet mitt muligens oppfattes som manglende sosial intelligens, har jeg bestemt meg for ikke gi opp. Jeg argumenterer videre om at det er ikke rart at verden går til helvete, mens vi underholder oss med kattevideoer i nyhetsfeeden på Facebook.
Endelig får jeg svar og en kort forklaring:
Det er så oppstykka alt, og så mye å ta inn. En dag hører vi om en tragedie her, neste dag der. Jeg har ikke kapasitet. Alt er så fragmentert. Og det går dessverre på bekostning av Syria. Ferdig snakka. Hun har ikke mer å legge til om den saken. Mer kaffe? Og jeg er lett å avlede. Samtalen går videre om det er mye bær i marka, og om sommerværet i 2016 har vært bra eller ikke.
Noen dager etter det surrer Dagsnytt 18 i bakgrunnen. Tema er Facebook. Jeg lytter med et halvt øre, mens jeg faktisk sjekker nyhetsfeeden på nettopp Facebook, jeg skriver noen bursdags-hilsener, leser noen kommentarer, ser en artig kattevideo, sveiper innom en videosnutt om et sykehjem som har egen pub og restaurant, før jeg klikker meg videre til avisenes nettsider.
Det er den vanlige runden. En prosedyre som gjøres mange ganger per dag. Skremmende mange ganger, faktisk. Blikket faller med ett på en bok som ligger på bordet. Den har ligget der lenge. Den er tykk som en murstein, og har derfor vært brukt til å glatte noe krøllete papir ut. Jeg lener meg frem for å lese på ryggen: «Foucaults pendel» av Umberto Eco. Jeg må sjekke. Den er på 689 sider. Wow.
Kommer jeg noen gang til å lese den? Ja, eh, mest sannsynlig nei. For jeg klarer ikke å lese bøker lenger. Det har skjedd noe med konsentrasjonen. Det er bare å innrømme det.
Å fordype seg i en historie eller et tema over så mange sider, er blitt et pes, derfor griper jeg heller etter telefonen eller Ipaden og ikke en
bok når jeg har litt tid til overs.
På et foredrag om internasjonal politikk i Oslo overhører jeg en samtale mellom to forskere. Verden er blitt mer komplisert, sier den ene. Det er en stor utfordring. Ja, og mer fragmentert, svarer den andre, og et fragment alene kan gi store ringvirkninger også globalt. Bildet er ikke svart/hvitt lenger.
Paradoksalt, tenker jeg, at det skal skje
akkurat når vi sliter med å skille harde nyheter fra underholdning.
kjerstin.rabaas@adresseavisen.no